En ettermiddag i januar var jeg og tolvåringen på biblioteket for å fordrive tiden mens vi ventet på at den nyslåtte attenåringen skulle være ferdig på skolen så vi kunne gå for å spise bursdagsmiddag. Vi fant oss en ledig sofa i nærheten av reisebøkene, så da jeg begynte å kikke i hyllene for å finne noe å lese mens vi ventet var det der blikket mitt falt. Og der så jeg et kjent navn, som jeg ikke egentlig hadde forventet å finne i akkurat de hyllene. Jeg kjenner til Alf B. Bryn som forfatteren av Peter van Heeren-bøkene. Den første av disse – Peter van Heeren tar skeen i den anden haand – kom jeg over på et sånt «vi selger ut resteopplagene»-salg en gang for sikkert 30 år siden. Den serien er rett og slett fornøyelig (og nå har jeg definitivt lyst til å lese den igjen), så når det viser seg at Bryn har skrevet en bok om fjellklatring tenkte jeg at den var verdt å sjekke ut. Jeg leste nok i sofaen på biblioteket den dagen til å konstatere at jeg ville lese ferdig, så jeg lånte med meg boken hjem.
Tinder og banditter handler først og fremst om en reise Bryn foretok til Korsika i en ferie fra universitetet i Sveits, sammen med en studiekamerat fra Australia og dennes lillebror. Som intro til hovedpersonene får vi også en liten klatrehistorie fra Sveits. Det hele foregår i 1900-tallets første tiår, mens fjellklatring var noe ganske nytt (i alle fall for Europeere), og det er fullt mulig Bryn & Co var de første til å bestige noen av toppene de klatrer på Korsika. Bryn var i alle fall med på flere «førstebestigninger» i Norge, blant annet Stetind i 1910.
Fjellklatring interesserer meg bare sånn måtelig, må jeg innrømme, men Bryns fortrinn som forfatter er at han er morsom, ofte på egen bekostning.
Fra Livorno til havnebyen Bastia på Corsica tar det en 6-8 timer med båt. Det er en billig reise når man bruker dekksplass – og det gjorde George og jeg.
Båten var liten og dønningen etter en frisk nordenvind fikk den til å rulle på en måte ingen av oss likte, men vi sa ikke noe om det til hverandre.
Tvert om, da noen tid var gått uten at vi følte sikre tegn på sjøsyke, ble vi begge temmelig kjekke og fortalte sanne eller oppdiktede historier om tidligere bedrifter på bølgene.
Jeg sier sanne eller oppdiktede, fordi det jo godt kan tenkes at Georges var sanne.
(Side 52) At gutta besteg til fjellene han beskriver tviler jeg ikke egentlig på, men at fortellingen ellers inneholder noen historier som nok heller faller i kategorien «oppdiktede» har jeg sterk mistanke om.
Bryn forteller også Korsikas historie i grove trekk, også den ispedd detaljer som muligens ikke er helt sanne. Men sanne eller ikke, de er underholdende lesing:
Fra denne periode har vi en beretning om corsicanerne fra Seneca, den kjente romerske filosof, som måtte oppholde seg på Corsica som landsforvist i 8 år, visstnok fordi han hadde opptrådt overfor Messalina omtrent på samme måte som David overfor Potifars hustru.
Seneca var ikke særlig begeistret for oppholdet og omgangen.
– Hvor finner man, skriver Seneca, noe så nakent så forrevet som dette klippeland? Hvor finner man et land som er mer sparsomt med hensyn til produkter – hvor menneskene er mindre imøtekommende, hvis beliggenhet er tristere og hvis klima er mer ugjestmildt.
Og spesielt om corsicanerne uttaler han i epigramstil:
– Prima est ulcisci lex, altera vivere raptu, tertia mentiri, quarta negare deos.
– (Deres første lov er hevn, den annen å leve av rov, løgnen den tredje og Gudsfornektelse den fjerde.)
Stort sett ganske koselige egenskaper som man ser.
(Side 61) I det hele tatt var Tinder og banditter ganske fornøyelig lesing. Og nå må jeg nok grave fram noe van Heeren.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.
Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med 
Etter at jeg leste 
Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.
Den siste boka i 2024 ble lyrikk, en samling dikt jeg plukket opp helt tilfeldig fordi jeg sto ved lyrikkhylla på hovedbiblioteket mens jeg ventet på 12-åringen som var på toalettet og forsiden på boka gjorde meg nysgjerrig. Jeg bladde så vidt i den, leste noen linjer som virket interessante og lånte derfor med meg boka.
Jeg måtte jo kjøpe én Tove Jansson-bok i Helsinki, og valget falt på Bildhuggarens dotter. Senere i oppholdet kom jeg over bildet som er brukt på forsiden «i levende live» på Ateneum, så jeg kunne nesten ikke valgt bedre.
Som nevnt i