Noen av bøkene jeg har lest er jeg ganske likegyldig til at jeg aldri blogget om, men for andre irriterer det meg. Tre av bøkene jeg leste i fjor havner i denne kategorien, tilfeldigvis er det også tre sakprosabøker, så her kommer en liten samlepost av typen jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg ikke skriver oftere…
En frivillig død sto jeg på venteliste for når fristen til å nominere til Bokbloggerprisen 2018 gikk ut. Heldigvis kom den seg på kortlista uten min hjelp, så når jeg endelig kom først i køen hadde jeg store planer om å bidra til samlesingen. Vel, lese gjorde jeg, men skrivingen ble det altså så som så med.
På den annen side føler jeg vel at mine medbloggere stort sett har dekket det jeg har å si om boka, den gikk tross alt hen og vant prisen for beste sakprosabok. Så jeg skal bare istemme at det er en sterk bok som belyser viktige spørsmål og forsøksvise svar om temaet selvmord, og at det grafiske uttrykket, da særlig blandingen av fotografier og tegninger, mesterlig bidrar til historiefortellingen.
Les gjerne mer hos mine medbloggere:
Born a crime er en selvbiografi av Trevor Noah om å vokse opp i Sør-Afrika under Apartheid som barn av en svart mor og en hvit far.
I grew up in South Africa during apartheid, which was awkward because I was raised in a mixed family, with me being the mixed one in the family. My mother, Patricia Nombuyiselo Noah, is black. My father, Robert, is white. Swiss/German, to be precise, which Swiss/Germans invariably are. During apartheid, one of the worst crimes you could commit was having sexual relations with a person of another race. Needless to say, my parents committed that crime. In any society built on institutionalized racism, race-mixing doesn’t merely challenge the system as unjust, it reveals the system as unsustainable and incoherent. Race-mixing proves that races can mix—and in a lot of cases, want to mix. Because a mixed person embodies that rebuke to the logic of the system, race-mixing becomes a crime worse than treason. (ved 8 %)
Jeg kjenner bare såvidt til Noah fra før, fra korte klipp fra The Daily Show delt av folk jeg følger i sosiale medier, og han virker jo som en relativt fornuftig fyr. Fra historien om oppveksten kan vi nok konstatere at det at han vokste opp til å bli nettopp det skyldes en god blanding flaks og en formidabel mor. I det hele tatt er boka vel så mye en (hyllende) biografi om moren som en selvbiografi. Uansett anbefales boka i aller høyeste grad, enten du kjenner godt til internpolitikken i Sør-Afrika eller knapt har lest om temaet før.
My mom raised me as if there were no limitations on where I could go or what I could do. When I look back I realize she raised me like a white kid—not white culturally, but in the sense of believing that the world was my oyster, that I should speak up for myself, that my ideas and thoughts and decisions mattered. (…) «Because,» she would say, «even if he never leaves the ghetto, he will know that the ghetto is not the world. If that is all I accomplish, I’ve done enough.» (ved 27 %)
Det er en velskrevet fortelling, relativt lettlest (det finnes visst også en «forenklet» versjon for ungdom, men jeg tror de fleste lesende ungdommer kan takle voksenversjonen, egentlig), og med et galgenhumoristisk blikk på en potensielt trist historie. (Sidenote: Denne burde jeg jo ABSOLUTT ha fått skrevet om i fjor, slik at jeg kunne krysset av en kategori i biografilesesirkelen, men den gang ei.)
Birds of Pandemonium var en helt tilfeldig oppdagelse. Jeg abonnerer på et nyhetsbrev fra BookBub som tipser om billige og gratis ebøker hos de store tjenestene. Du kan stille inn hvilke kategorier av bøker du er interessert i, og jeg har flere non-fiction-kategorier avkrysset, blant annet «Biographies and Memoirs» og «General Nonfiction. Ofte blar jeg ikke engang gjennom nyhetsbrevet, Mount TBR er høyt nok som det er, men av og til gjør jeg det, og en sjelden gang blir jeg interessert nok i en tittel til å kjøpe den. Det hadde jeg tydeligvis gjort med Birds of Pandemonium og glemt igjen, for jeg «fant» den i ebokbiblioteket mitt når jeg lette etter noe interessant å lese i fjor vår en gang.
Michele Raffin discovered an interest in keeping and raising rare birds after rescuing an injured dove. Birds of Pandemonium recounts her adventures while learning about these birds, amassing and fine-tuning her «collection» and honing her skills. We learn something of Raffin’s family, and how they respond to having their lives taken over by birds, and we hear about volunteers and other workers at Pandemonium (which is the name of the sanctuary). There is, for me, an obvious parallell to draw here to Gerald Durrell’s books, especially the ones that recount the creation of «his» zoo. The subject matter is obviously similar, but so are the writing style, the flashes of humour (even ridiculousness) interspersed with seriousness and the obvious love and enthusiasm the author feels for her subject.
Our birds are gorgeous. But that’s not why I’ve fallen for them so hard and so deeply. I’ve learned that their behavior is far more fascinating than their plumage. What birds know has upended anything I thought I understood about the natural world and our place in it. Birds mourn, they sacrifice, they engage in wicked tricks. They name their babies. They invent, they plot, they cope, and, as you’ll see, some of them know devilishly well how to manipulate unsuspecting humans. Beset by the forces of nature and the follies of man, they parry with marvelous wit and resilience. They can teach us volumes about the interrelationships of humans and animals. (at 8 %)
Highly recommended.
(Jeg innså plutselig at jeg slo om fra norsk til engelsk halvveis der… Ja, ja, det får stå seg.)
En frivillig død har jeg lånt på biblioteket, de to andre har jeg kjøpt sjøl.
