Forfatter: Mirthful

Arbeiderpartiet og 22. juli – Hallvard Notaker

Mirthful 1 Comment

Det har kommet mange bøker som handler helt eller delvis om terrorangrepet 22. juli 2011 i år, og for egen del vet jeg ikke om det er mengden bøker som dukket opp på radaren samtidig eller at ti år er gått, på godt og vondt (godt: Mer avstand = lettere å forholde seg teoretisk, vondt: Høyreekstremistene har ikke akkurat sprukket i sola), men jeg er inne i en «jeg må lese ALLE bøkene»-fase. Jeg begynte med Kamzy Gunaratnams Din kamp er min kamp i mai, og fortsatte med Hallvard Notakers Arbeiderpartiet og 22. juli kort tid etterpå. Flere har det blitt, og enda flere ligger på vent, men jeg skal forsøke å få skrevet om dem i den rekkefølgen jeg leste dem, delvis fordi det er interessant å se hvordan min lesing av én bok påvirkes av de bøkene jeg allerede har lest (jeg sier bøker, men jeg har også fortært både A-magasinet og Uke-Adressa sine 10-års-markeringsutgaver fra perm til perm, de kommer jeg neppe til å blogge om, men det er verdt å nevne).

Hallvard Notaker har hatt tilgang til Arbeiderpartiet og AUFs arkiver og folk og har produsert en grundig gjennomgang av hvordan partiet håndterte terrorangrepet både i tiden rett etterpå og i årene som har gått. Han synliggjør hvordan offeret måtte ta ansvaret, ikke bare fordi AP «tilfeldigvis» var i regjering på det tidspunktet, men fordi det ikke fantes noen dreiebok for hvordan alt det administrative som kommer i kjølvannet av et slikt angrep skulle håndteres, og av hvem. For eksempel: Hvem har egentlig ansvar for å finne ut hvem som var på Utøya og få tak i de pårørende, både til de drepte og til de overlevende? Ansvaret for oversikten over deltagere falt naturlig nok på AUF, men på et AUF i krise, der mange av de som kunne ha hatt en oversikt selv var rammet, og der det som fantes av dokumentasjon befant seg på Utøya fortsatt, et område sperret av av politiet.

Notaker tar også opp den unike, og delvis selvmotsigende, statusen Arbeiderpartiet har i Norge, som statsbærende parti. Allerede i introduksjonen skriver han:

Skillet mellom de to bygningene [Høyblokka og Folketeaterbygningen] er klarere i byrommet enn i tanken. Det finnes ikke noe klart svar i den norske selvforståelsen på hvor de to forlater hverandre, hvor Arbeiderpartiet stopper og staten fortsetter alene. Her ligger både en velsignelse for partiet som forvalter arven etter Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og en forbannelse. For i Norge rammer raseri mot staten sjelden slik at Arbeiderpartiet går fri. Slik er det ikke like gjerne med de andre partiene. Arbeiderpartiet er annerledes, for det er alles og ikke alles på samme tid, slik Høyblokka er både Norge og Gerhardsen, evig tvetydig som symbol på staten og nasjonen den ene dagen og på ideologi som splitter, den andre. Arbeiderpartiet representerer den ene halvdelen av det politiske Norge i strid med den andre, samtidig som det er smeltet samen med selve staten. Det går ikke an, for ingen kan representere helheten og bare én halvdel samtidig, men slik er det likevel i historien om Arbeiderpartiet, 22. juli og alt som fulgte etter.

(Side 8.) Det er et tydelig ekko av det jeg tidligere siterte fra Kamzy Gunaratnams bok om hvorfor hun valgte Arbeiderpartiet:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

Ikke minst dokumenterer Notaker det dilemmaet partiet sto i over hvilken historie som skulle fortelles om angrepet. Var det først og fremst et angrep på oss alle, på demokratiet, en sorg hele befolkningen kunne inviteres inn i? Eller var det først og fremst et angrep på Arbeiderbevegelsen, en ekskluderende sorg, der noen ville føle seg utelatt og kanskje til og med havne i en slags fiende-rolle? Vi vet jo at Stoltenberg og AP valgte den forsonende og inkluderende linjen, men Notaker får godt fram de interne diskusjonene og også frustrasjonen som oppsto hos de som ønsket et tydeligere oppgjør med terroristens tankegods og de som i større eller mindre grad deler hans meninger. Jeg blir frustrert med dem, og føler for å rope fra hustakene. For selvsagt var ikke terroristen alene, selv om han var alene om selve angrepet. Han har meningsfeller og potensielle etterfølgere i fleng. Både her hjemme og i andre land. Vi har allerede sett det flere ganger, i New Zealand i 2019 og i Bærum samme år. Og i den norske høyreekstremismen står hatet mot Arbeiderpartiet sentralt.

Arbeiderpartiet stod midt i Breiviks forestillingsverden. Allerede i det første avhøret kvelden 22. juli på Utøya gjorde han det klart at han hadde ønsket å ramme både ungdommene i AUF og nasjonale politiske ledere i moderpartiet. Angrepet på Utøya var et «knivstikk rett i hjertet på Arbeiderpartiet», forklarte han. Arbeiderpartiet hadde «sveket landet og folket, og prisen for forræderi fikk de betale for i går», noterte politiet i et avhør neste dag. Allerede da han ble pågrepet, sa politifolkene som satte på ham håndjern at han forklarte at «målet var å ramme Arbeiderpartiet, som islamiserte Norge». Det særlige målet om å skade Arbeiderpartiet ble omtalt i mediene fra de første dagene etter angrepene, både av hans forsvarer og gjennom lekkasjer fra politiavhør. Offentligheten fikk også raskt vite at han hadde valgt seg fredag 22. juli fordi Gro Harlem Brundtland, året før omtalt som «landsmo(r)deren» i kommentarfeltet på nettstedet _document.no_, skulle til Utøya denne dagen. Forskerne har ikke tatt for seg Breiviks hat mot sosialdemokrater og sosialister som hovedsak, men forbindelsene mellom høyreekstremisme og oppfatningen av Arbeiderpartiet som konspiratorisk folkefiende er godt kjent. En forskningsrapport fra Politihøgskolen om høyreekstremisme i Norge fra 2018 sier: «I mange sammenhenger, enten hatpratet er rettet mot muslimer, jøder, pressen eller mer generelt mot myndighetene, blir Arbeiderpartiet utpekt som hovedaktør. Ja, for mange konspirasjonstroende ser partiet ut til nærmest å være synonymt med eliten og dermed ondskapen inkarnert.» Forskerne fører ideene tilbake til mellomkrigstiden og påstander om at Arbeiderpartiet skulle arbeide i skjul for en global maktovertakelse av jøder og bolsjeviker. Dette gjaldt uavhengig av partiprogrammets innhold, også etter at Arbeiderpartiet brøt med Den kommunistiske internasjonale og dermed Moskva i 1923: «Politikken inngår i virkeligheten i en ond og destruktiv plan for total samfunnsomveltning, hvor alle tradisjonelle verdier skal ødelegges.» I dag er «jødebolsjeviker» ofte erstattet med muslimer på toppen av konspirasjonsteorien, som ellers har holdt på mange av hovedtrekkene.

Mistroen mot Arbeiderpartiet finnes også i mindre ideologiske miljøer. Forfatteren og journalisten John Færseth skriver i sin bok om konspirasjonsteoretikere i Norge at «det eksisterer et nærmest morderisk hat mot AP hos en del nordmenn, som ikke kan sammenliknes med alminnelig politikerforakt eller motvilje mot et politisk parti man ikke kunne tenke seg å stemme på». I en slik verden er ofte AP ensbetydende med organisert landssvik og det norske demokratiet et skuespill. Respekten for institusjonene som holder det oppe, blir deretter.

(Side 114-115.) Dette er en virkelighetsoppfatning som er rimelig fjern for de fleste av oss, men det er essensielt at vi tar det inn over oss. Ida Jackson skriver om det i boka Morfar, Hitler og jeg (en strålende bok som jeg dessverre ikke har blogget om, men som jeg tror jeg blir nødt til å lese om igjen snart, sett i lys av alle 22. juli-bøkene) og 22. juli i år fortalte hun om det samme på Twitter i en tråd jeg anbefaler alle å lese:

Jeg anbefaler også helhjertet Arbeiderpartiet og 22. juli. Den er gjennomarbeidet og detaljrik og Notaker presenterer fakta på en nøktern og nærmest følelsesløs måte (som det sømmer seg en historiker). Der de andre bøkene jeg har lest så langt har en klar politisk slagside, er denne boka kanskje nettopp det vi trenger å kunne slå i bordet med når vi skal diskutere 22. juli med de som «ikke støtter Breiviks handlinger, men synes han har noen gode poenger». For diskutere, det må vi faktisk. Vi kan ikke la høyreekstreme meninger stå uimotsagt. I alle fall ikke om vi stiller oss bak «Aldri mer 22. juli».

Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Et liv forbi – Helga Flatland

Mirthful Leave a comment

Jeg tenkte jeg skulle klare å lese alle bøkene på Bokbloggerprisens kortliste for Årets roman i år, men da må jeg begynne å få opp farten. Det er ikke bare min feil, som nevnt i hjertesukket over pocketpriser tidligere i vår har jeg stått på venteliste på biblioteket. Flatland fikk jeg hentet og lest før ferien, Renberg venter jeg fortsatt på. Fonn har jeg, så den burde jeg jo ha klart å lese, men har ikke kommet så langt. Vel, vel, nå skal det altså handle om Helga Flatlands Et liv forbi.

Et liv forbi handler først og fremst om Anne og datteren Sigrid. De har et anstrengt forhold, mye forårsaket av at Sigrid føler at hun ble forsømt i barn-/ungdommen, da Anne ikke hadde energi til noe særlig mer enn Sigrids far, Gustav, som fikk flere påfølgende slag og ble mer og mer pleietrengende. Nå har Anne fått uhelbredelig kreft, og boka handler om de månedene hun har igjen i livet. Temaet er foreldre-barn-dynamikk, hvordan vi forvalter minner og hvordan vi i en relasjon forholder oss til at vi husker ting helt ulikt.

Historien fortelles vekselsvis fra Anne og Sigrid sitt synspunkt, de får fortelle annethvert kapittel (i jeg-form). Det er et grep som tidvis fungerer veldig godt, særlig når overgangen skjer midt i en samtale, som overgangen fra kapittel tolv (der Sigrid forteller) til kapittel tretten (Anne):

Viljar og jeg er ute og mater ender ved Bogstadvannet da mamma ringer en lørdag formiddag i begynnelsen av mars (…) Jeg stålsetter meg, som vanlig.
– Hallo, mamma, sier jeg.

13
– Kreften har spredd seg til lungene, sier jeg.
Sigrid blir stille.
– Er du der, sier jeg etter et par sekunder, hører Viljar i bakgrunnen, savnet etter ham, etter dem, banker i meg.

Men jeg tar meg i å tenke at jeg savner et tredje perspektiv. Eller… Kanskje ikke Sigrids datter Mia hadde tilført historien noe viktig som forteller, men jeg følte det som unaturlig at hun ikke fikk sjansen. Alternativt kunne kanskje Magnus, Sigrids eldre bror, fått komme til orde, annet enn i bruddstykker viderefortalt av Anne og Sigrid. For det gjøres klart at han har en helt annen oppfatning av hvordan oppveksten deres fortonte seg enn det Sigrid har.

Magnus har flere ganger sagt at han tror det ville vært bedre for mamma om pappa hadde dødd av det siste slaget, kanskje til og med det tredje, eller andre, at det å ha kroppen hans her, med blikk og pust og hud og smil, men likevel bare som en fysisk avstøpning hun ikke kan kommunisere med, har framkalt et større savn, mer dårlig samvittighet, enn om hun hadde en grav å gå til. Magnus var eldre da pappa ble syk, han har mer å savne, men sier sjelden mer enn det, enn hva han tror ville være best for mamma. Den andre gangen han nevnte det, ble jeg irritert, mest av den udelte omsorgen for mamma. Vi satt i bilen hjemover etter at han for en gangs skyld hadde blitt med ned på sykehjemmet. Det er vel minst like viktig hva som er best for pappa, sa jeg. Herregud, han er jo en grønnsak, sa Magnus overraskende hissig, han sitter jo bare der og suger energien ut av andre, slik han har gjort hele livet sitt. Hva, hvordan kan du være sint på ham, og ikke henne, spurte jeg høyt. Hun har i alle fall vært der, svarte Magnus, snudde hodet og stirra ut vinduet på passasjersiden. Vi kjørte i taushet en lang stund før han snudde seg og så på meg igjen. Det må være lov å stille noen spørsmål, sa han. Du har jo ikke stilt et eneste spørsmål, svarte jeg, så jeg forstår ærlig talt ikke helt hva du mener. Jeg spør hvorfor vi skal holde ham i live på denne måten, og for hvem, sa Magnus. Hva mener du, holde ham i live, spurte jeg, han lever jo.

(Side 53-54.) Ett eller annet savnet jeg i hvert fall. Men kanskje skyldes det bare at jeg ikke likte verken Anne eller Sigrid noe særlig og hadde langt mer sympati for både Mie og Magnus.

En annen ting er at selv om jeg synes boka var helt ok mens jeg leste den har den ikke festet seg. Jeg måtte lese gjennom sitatene jeg skrev av før jeg leverte boka tilbake i slutten av juni for overhodet å huske noe mer enn de helt basale tingene; mor, datter, minner om oppvekst, uhelbredelig kreft. I det store og hele sitter jeg igjen med inntrykket: En helt middelmådig leseopplevelse.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Fra Shakespeare til Knausgård – Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide

Mirthful 1 Comment

Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest av Janne Stigen Drangsholt og med Therese Eides illustrasjoner er på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, og konkurrerer dermed mot Men du ser ikke syk ut og Lappjævel!. Det var samlesing nå i juli, men selv om jeg fikk lest boka kom ferien i veien for skriving.

Drangsholt har valgt ut 66 klassikere og for hver av dem får leseren noen talepunkter som hen kan bruke i situasjoner der det er naturlig eller nødvendig å briefe med litteraturkunnskap. For hver bok besvares spørsmålene:
Hvorfor er dette en klassiker?
Hvordan imponerer du?
Hvem imponerer du?
Og du får et sitat fra boka.

Idéen er god, men… jeg er ikke overbevist av gjennomføringen. Jeg hadde forventet å le mer, eller i det hele tatt? Jeg synes ikke vitsene er morsomme, og i de tilfellene hvor teksten nærmer seg et morsomt poeng drar Drangsholt det akkurat for langt for meg. Som i forklaringen av hvem du vil imponere med dine kunnskaper om Frankenstein:

En tredje gruppe er for øvrig feminister. Frankenstein er nemlig – i tillegg til en påminnelse om at kvinner alltid har vært «det annet kjønn» – et godt eksempel på hva som ville skjedd hvis menn kunne føde barn. De ville synes det var stas i ca fem minutter, og så hadde de ikke giddet mer. Det synes alle feminister – og mødre – er hysterisk morsomt å tenke på. Fordi det er sant.

(Side 31.) Dette er selvsagt en ganske urettferdig generalisering av fedre/menn (og egentlig en underlig framstilling av farskap, som om menn ikke er ansvarlig for barn siden de ikke kan føde?), men det kunne vært (litt) morsomt uten den siste setningen. Den er unødvendig for humoren og gjør at jeg lurer på om forfatteren tror på sin egen generalisering (som i og for seg ville være ganske trist). Akkurat her irriterte jeg meg dessuten over at dette bare er den andre gruppen du kan imponere, siden gruppe nummer to som nevnes er leger, med beskjed om at de IKKE vil la seg imponere. Og ja, det er pirk, men jeg liker å pirke.

En av illustrasjonene som faktisk fikk meg til å le; fra kapittelet om Ferrante.

I sitatet over blir jeg fornærmet på vegne av alle de reale mennene i verden (og, altså, det er ikke ofte jeg blir det, jeg er ikke fremmed for å sukke «Why are men?» og har endelig fått kjøpt meg t-skjorten med teksten «I’ve heard enough from old white men», som jeg tror jeg har nevnt på bloggen tidligere), i forklaringen av hvem du vil imponere med dine Jane Eyre-kunnskaper (forøvrig bokas korteste svar) blir jeg sur på vegne av meg selv:

Nok en gang blir vi nødt til å si kvinner. Kvinner elsker Jane Eyre nesten høyere enn livet selv. Hvis ikke er de ikke kvinner. Da er de bare en liten lort.

(Side 45.) Igjen… Kunne man spart seg den siste setningen? Jeg er ganske vant til å lese ting som forteller meg at jeg ikke er kvinne, men jeg vet ikke om jeg synes det er så kult å bli anklaget for å være moralsk feig (for ikke å «elske Jane Eyre nesten høyere enn livet selv», no less). For «bare en liten lort» er selvsagt også et sitat, til og med fra en annen klassiker Drangsholt har med på lista, nemlig Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren:

Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. «Varför då», undrade jag. «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sa Jonatan.

Man kan si mye om å elske Jane Eyre, altså, men å hevde at det utsetter deg for fare er i overkant (med mindre du befinner deg i en bok av Jasper Fforde). Og når vi først er i ferd med å la oss fornærme, hva med denne passiaren om Ringenes Herre?

Det kan være greit å vite at en del folk sannsynligvis vil anta at du lyver om å ha lest bøkene og egentlig bare har sett filmene, men det skal du ikke bry deg om. Dessuten er det svært få som har lest hele trilogien. Mange av de mest ivrige tilhengerne har faktisk sett seg nødt til å gi opp halvveis i bok to, hvor Tolkien blir så opptatt av å beskrive naturen at han lar heltene oppholde seg litt vel lenge hos et hesteelskende folk uten å legge inn noen som helst slags handling. Hvis du snakker med noen fra Noregs Mållag, kan du kanskje lyve på deg å ha lest den nynorske oversettelsen Ringdrotten (2006), som vant Nynorsk litteraturpris. Den bløffen anbefales imidlertid bare hvis begge parter har drukket alkohol, da den nynorske oversettelsen er nær uleselig og du fort kan bli avslørt.

(Side 150-151.) At det er «svært få» som har lest hele trilogien er en merkelig påstand om en bok som er velkjent for å være noe 13-16-åringer leser om igjen og om igjen. Jeg begynte først å lure på om det kunne være generasjonsforskjeller her, da de av oss som allerede var godt voksne når filmene kom kanskje hadde mer motivasjon for å fullføre bøkene enn de som kan «jukse» ved å se filmene, men Drangsholt og jeg er jevngamle og min (veldig uformelle) spørreundersøkelse på Facebook og Twitter viste ingen forskjell på folks alder (annet enn, selvsagt, at det er litt større sjanse for at du leste boka først om du var eldre enn ti når filmene kom). Jeg synes også at Drangsholt generaliserer egne preferanser når midten av bok to presenteres som den kjedelige biten. Av de som fortalte meg at de ga opp spriker hvor de ga opp (eller, for noen av de som fullførte, hvor de holdt på å gi opp) fra første halvdel av bok 1 til siste halvdel av bok 3. Selv ga jeg nesten opp etter Ringens brorskap, som jeg bare leste ferdig på trass fordi jeg hadde en avtale om å se filmen på kino i premiereuka. Når jeg vel hadde sett filmen leste jeg resten i løpet av to døgn fordi jeg måtte vite hvordan det sluttet (noe jeg kanskje ikke ville gjort dersom alle tre filmene allerede var kommet ut). Det endte med at jeg elsket nettopp midten av To tårn, men måtte skumlese kampscenene i Atter en konge. Fire av mine bekjentskaper hevder også å ha lest Ringdrotten, men i følge Drangsholt skal jeg vel ikke tro på dem (der er det vel også en logisk brist: Om boka er nær uleselig er vel sjansen for å bli avslørt mindre enn om det er en bok mange har lest?).

Så hvis ikke boka er morsom, er den nyttig? Vel. Det var én bok jeg ikke har lest jeg fikk litt mer lyst til å lese (Mesteren og Margarita), og det ligger i sakens natur («klassikere») at det ikke var noen bøker jeg ikke hadde hørt om før på lista. Jeg har lest 32 av titlene, samt deler av 3 til, så kanskje jeg ikke er i målgruppa? På den annen side vil jeg absolutt ikke anbefale noen å bruke denne boka slik det presenteres at den skal brukes, det vi si til å late som du har lest klassikere du ikke har lest. Som det sies om Hamsuns Sult:

Hamsun er den forfatteren som kanskje oftest dukker opp i «På nattbordet»-spalten til Dagens Næringsliv, noe som kan tyde på at hvite menn som pusher femti er midt i målgruppen her. Faren er at disse faktisk kan ha brukt en sommerferie i Provence eller på sørlandshytta til å lese Hamsun.

(Side 26.) Du kan altså lett bli avslørt. Men det gjelder alle bøkene. Hvis du treffer på noen som faktisk har lest boka har ikke Drangsholt gitt deg nok info til å overbevise i mer enn noen sekunder og du bør fluksens skifte tema. Et eksempel er at hun forklarer at Løven, heksa og klesskapet er en kristen allegori, men sammendraget koker ned til at Edmund lures til å bli med på de ondes lag og så tar Aslan en lang prat med ham og så ordner det seg, og utelater den bittelille detaljen at Aslan lar seg henrette av heksa for så å stå opp igjen fra de døde. Dessuten, om du gjør som Drangsholt foreslår og avfeier de andre seks Narnia-bøkene med at de er kjedelige og at C. S. Lewis ikke tilfører noe nytt kommer jeg til å gå ut fra at du ikke har lest dem, eller muligens bare synes synd på deg for å ha lest dem og funnet dem kjedelige. Nuvel.

Jeg tror da heller ikke egentlig at intensjonen er at du skal bruke boka for å bløffe på deg kulturell kapital. Jeg tror det er meningen at de av oss som har lest en del av bøkene skal nikke gjenkjennende (og humrende) til beskrivelsen av de vi har lest og bli litt nysgjerrige på de vi ikke har lest. Når boka overhodet ikke har den effekten på meg kan jeg jo notere at det er jeg visst nesten alene om. Den fikk gode anmeldelser fra presumptivt oppegående avisanmeldere og mine bokbloggerkolleger har altså ment den var verdig til nominasjon i Åpen klasse. Elida, for eksempel, som driver 1001 Books you should read before you die-boksirkelen og derfor må antas være mer opptatt av klassikere enn de fleste, synes Fra Shakespeare til Knausgård var både morsom og informativ, så les gjerne hennes innlegg. Min anbefaling får Drangsholts tekster ikke.

Illustrasjonene av Therese G. Eide, derimot? De har jeg nesten bare positive ting å si om. De var det eneste som fikk meg til å trekke på smilebåndet og i i hvert fall ett tilfelle (se ovenfor) faktisk le. De spiller på innholdet i teksten, men legger til sin egen vri på humoren, og av og til introduseres helt nye vitser, som denne illustrasjonen til Don Quijote:

Jeg ønsker meg egentlig alle illustrasjonene fra boka i en hendig liten bok for seg selv.

To tekniske ting som får gå på forlaget sin kappe er for det første at ett sted (Vesaas Fuglane) dekker en illustrasjon over deler av teksten. Det må vi håpe blir rettet før boka eventuelt kommer i pocket/flere opplag. Det andre er at det ikke finnes noen innholdsfortegnelse. Det synes jeg er ganske underlig. Det nærmeste man kommer er en liste over hvilke utgaver sitatene for hver bok er hentet fra, der får man i det minste rekkefølgen på klassikerne. Men det er altså også et tips til fremtidige utgaver: Innholdsfortegnelse.

PS: Den observante leser vil legge merke til at jeg har gått ut fra at Drangsholt står for teksten og Eide for illustrasjonene. Det kan selvsagt være at det har vært mer samarbeid og gjensidig utveksling av ideer her enn det fremstår som. Det vil ikke endre min oppfatning av at teksten er middelmådig og illustrasjonene gode, men jeg tenkte det var verdt å påpeke.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Queer Lit Readathon: Three books down, too many to go

Mirthful 1 Comment

It is Thursday afternoon, and I have 2.5 days left of the Queer Lit Readathon. I have finished three books from my TBR, and am covering quite a few squares, but no obvious bingo yet. Anyway, here are my thoughts on the first three.

We Will Not Cancel Us and Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown

This tiny little thing, more a pamphlet than a book, has shown up several places in the last few months since it was published, and it seemed like a good fit for the Shorter Than a Novel bingo square, so I added it to my shopping list. brown makes a case for dialogue and reflection rather than «cancel culture».

What we do now is find out someone or some group has done (or may have done) something out of alignment with our values. Some of the transgressions are small–saying something fucked-up, being disrespectful in a group process. Some are massive–false identity, sexual assault.

We then tear that person or group to shreds in a way that affirms our values. We create memes, reducing someone to the laughing stock of the Internet that day. We write think-pieces on how we are not like that persona, and obviously wouldn’t make the sae mistakes they have made. We deconstruct them as thinkers, activists, groups, bodies, partners, parents, children–finding all of the contradictions and limitations and shining bright light on them. When we are satisfied that that person or group is destroyed, we move on. Or sometimes we just move on because the next scandal has arrived, the smell of fresh meat overwhelming our interest in finishing the takedown.

(Page 66.) While her reflections are relevant to everyone who participates on Social Media (which is pretty much everyone right now), I think perhaps you may have to be more directly involved in activist work in order to engage totally with what she is saying. It was all a bit academic to me. She makes it clear in the introduction that she received push-back on publishing the first version of the text online, and claims to have addressed the criticism, however I see from Goodreads comments that some of those who criticised the first version are not happy with this version either, and I must admit to not feeling – while I read it, before having looked at Goodreads – that the issues she claimed to have fixed, especially the difference between harm and actual abuse, were necessarily made clear. In the quote above, for example, she points out that there are different levels of transgression, but it is not at all clear to me that she believes there are transgressions that cannot be resolved through dialogue. Which is a valid opinion, to be sure, but one I can understand that others, even other abolitionists, may not agree.

Anyway, an interesting read, and while not a perfect fit for me it certainly gave me some interesting ideas that will stay with me.

(We Will Not Cancel Us ticks off Intersectional and Shorter Than A Novel)

Harley Quinn: Breaking Glass by Mariko Tamaki and Steve Pugh

This feels like a bit of a stretch, but unless I happen to fall across another queer superhero book by Saturday I’m going to let it stand. I haven’t read much Marvel, neither have I seen the films, but I have the impression Harley Quinn is at least queer coded. This is not apparent in Breaking Glass, however, so I would have nixed this as a queer read were it not for Mama and his gaggle of drag queens.

I enjoy Mariko Tamakis narrative style, Harley’s bubbly chaotic energy is charming and Ivy is a character I’d like to see more of. Steve Pugh’s art is great throughout, with flashes of pure genius. I guess the only drawback for me is the reason I don’t read much Marvel is I… don’t much like superheroes. Or supervillains. I find them kinda… boring. I’d like to read further albums in this series, though, so the conlusion is «Liked it, didn’t love it.»

(Harley Quinn ticks off Superheroes)

Freshwater by Akwaeke Emezi

The long and the short of it? I didn’t really enjoy it.

I found it fascinating in parts, for sure, and some of the mythology, and especially the off-play between the ancient Igbo mythology and the newer, superimposed Christian mythology, was interesting and even enjoyable, but… I am unsure how much is down to the way the book is written (this review from David points out some flaws I also noted, beware spoilers galore) and how much is down to my now pretty settled atheism and, for lack of a better description, aspirituality.

Like several other Goodread reviewers I felt that the lack of plot and the emphasis on narrative monologue from the spirits that inhabit Ada made it more difficult to connect with the story. Also: I don’t believe in any gods, and the spiritual way of interacting with the world is foreign to me (in every sense, not just because this particular version of spirituality is literally foreign). I like books that play with mythology, but I feel like the difference between the books I have liked and this one is that the former are very clearly fantasy, while Freshwater seems to ask me to accept ogbanje and Ada’s being godly as something real, something that belongs in a contemporary literary novel and not in a fantasy setting. A sort of spiritual version of experiences and behaviours that a eurocentric culture would probably classify as gender fluidity and multiple personalities. And it just doesn’t work for me, unfortunately.

However, I also felt, like several other reviewers, that this might be as much a lack in me as a reader as a fault of the book itself per se. Or perhaps not so much a lack in either of us, more a disconnect, an acknowledgement that while this is not for me, there is obviously something here that speaks to a lot of other people.

(Freshwater ticks off Group Read, Hard Hitting Contemporary, M-Spec, Not Set on You Continent, Under-represented Identity and Religion)

And so we have my bingo board as it stands right now:

And now what? I will read Giovanni’s Room next (which will cover Vintage and Rec’d), but I am looking at the remaining stack of novels and realising I am not going to read them before the week is up. Partly because there is simply no way I’ll be able to read that many pages by the end of Saturday and partly because Freshwater made me crave (rational, non-spiritual) non-fiction. I haven’t covered the Memoir square on the bingo board, so I will attempt to get hold of something that can fit that slot, I think. If it can be persuaded to have summer vibes and to bring me joy in addition, I am well set, but that might be a push.

I am J – Cris Beam

Mirthful Leave a comment

I am J by Cris Beam is another book the teen brought home from the school library and read first. While being majorly frustrated by the actions and words of some of the characters, the teen’s final judgement was that it was a good book despite everything and I should read it.

I guess I beg to differ. It is not a good book.

Ok, it has some redeeming qualities. J’s descriptions of how it feels to not present outwardly the way you feel inside ring true (and I suspect Beam has drawn heavily on her interviews with trans teens in these sections), but J himself is… not particularly likeable. At the very start of the book he is completely uninterested in the news that a younger girl is doing sexual favours for money in another room at the party he’s at, even calling her a stupid bitch and briefly fantasising about being one of the guys in line. And he kisses his best friend non-consensually (while she’s asleep), and is completely confused when she’s not happy about it. Nor is anyone else in the book particularly likeable. Those that come close are so undefined and caricaturish that they still fall short. There is also the fact that everything seems to fall into place just a little bit too smoothly for J once he starts attempting transition. Not as smoothly as J would have liked (he imagines just turning up at a clinic and getting testosterone immediately), but definitely unrealistically fast, up to and including J’s plans for college.

And so I guess I’d say that the book is not particularly well written. However, it is almost hard to judge, because the main problem with the book is the feeling of raging queerphobia. J himself reacts very negatively to people asking him if he’s a lesbian (because they think he’s a girl, obviously). Ok, I get it, he can’t be a lesbian because he’s a boy. BUT the reaction seems to contain more than just «that’s not me», there’s a distinct flavour of «gay is bad» as well. Which is sort of understandable considering his upbringing, his parents are obviously not queer friendly, but it is never resolved/discussed/problematised.

Even the good sections are marred by J’s complete disrespect for other people.

Once, when he was in the car with his mother, he heard a radio program during which the announcer asked people whether they’d rather be invisible or able to fly, given the choice. Practiacally everyone chose flight, and J was shocked. Of course he’d be invisible. Not only could he spy on people’s conversations and watch how other guys had sex, but he could stop feeling so many things. That was the problem – these feelings. He felt angry and confused, and then lost and embarrassed, and all these emotions tumbled together like the bad murals at school, all the colors running into one another, making him lash out at people, like Blue.
(…)
And would being invisible mean he wouldn’t have feelings anymore? Somehow, he thought it would. Like, if people couldn’t see him and react to him in all their complicated and terrible ways, then he wouldn’t have anything to feel _about_. And, of course, he wouldn’t have this body that betrayed him all the time.

(Page 147-148.) The confusion here is well presented, and I marked the passage because of it, and because of the interesting idea that being invisible would also mean not feeling so much, which is understandable for someone who has a lot of feelings around how he looks and especially how other people see him. But am I the only one thinking that fantasising about watching other guys having sex – without them knowing, since he’s invisible, I’m not going to kink-shame here, if consensual go ahead – is… not ok? And where are the girls these guys are having sex with in J’s mind? I presume he doesn’t want to watch guy-on-guy-action, since J is straight, but I guess the girls are unimportant? Or what?

Then when he starts at a new school downtown which is – as it turns out – a school for queer kids who have run away or been thrown out (mostly, I guess? It’s never actually stated), the other students are equally unpleasant and prejudiced. And yes, I know being queer yourself does not automatically make you a good person in every way, but the ratio of jerks to not-jerks here is definitely not reflective of the queer communities I’ve ever come into contact with.

I mean… First J is hassled in math over possibly being intersex. Which… ok, he’s not, but what if he were? It’s never made clear that intersex is not supposed to be a slur, either. And then there’s the unchallenged biphobia. And Sw-phobia. And just the whole of the interchange in the classroom when reading Whitman:

«A poet was with a prostitute?» The slender boy was still fixated. «Was that legal in the olden days?»
(…)
[Charlie, the teacher:] «And Whitman did also love men.»
«You mean he was bi?» someone said. «Eww.»
«That’s nasty,» the girl in the leather jacket agreed.
Why? J thought. He didn’t expect this from queer kids.
«Bisexual wasn’t a term widely used in Whitman’s day, so we shouldn’t ascribe language that isn’t historically accurate,» Charlie said. «But he did love both men and women.»
J raised his hand, just a few inches from his desk.
«Yes,» Charlie said. «Tell me your name again?»
«J,» he said quietly. He didn’t like speaking in class, but he was feeling less afraid of these kids. He’d already been hassled in the math class and survived. » If there isn’t a term for something, then does it even exist?»
Charlie scooted back on her desk and looked at him straight on. «That’s actually a very big and difficult question. Does anyone want to try to answer it?»
«What’d he say?» asked the slender boy.
Someone else shouted, «Tyrone exists, and we don’t know what to call him!» Everyone laughed and looked at a chubby boy sitting by the window. Tyrone tried to smile, but J could tell he was stung.
(…)
«For reals, this poet shoulda picked men or women or prostitutes. Bisexual’s nasty,» the slender boy said.
Forget it, J thought.

(Page 142-144.) How the hell is Mr. «Bisexual’s nasty» allowed to have the last word here? In a book that’s attempting to tear down prejudice, I’d call it irresponsible. Just to be clear: J’s «Why?» is never answered. His «Forget it» is the last that’s said on the subject.

Another problem, and this REALLY is irresponsible, is that J makes himself a binder early on in the book, giving a detailed description on how. Basically, the book provides instructions on how to make your own binder. From ace bandages. Which is not safe. As in: You can seriously damage your health. Towards the end it is mentioned that he has a hand-me-down binder now, but it is never mentioned that his home-made one is actively dangerous. So this book in the hands of a closeted trans boy is an instruction booklet for disaster. After talking to the teen about this, they talked to the school librarian, who will put a note in the book to warn future readers. I’m not in favour of censorship, so I don’t think removing the book from the shelf is the answer, but future readers ought to know there are other, better, safer alternatives for binding and not to follow J’s example.

On the whole, I guess, my advice is to skip this one. There are (now, at least, the book was published in 2011) better books about trans experiences out there. Not least are there books about trans experiences written by actual trans authors, which Cris Beam is not.

 

 

Update and Queer Lit Readathon tbr

Mirthful Leave a comment

So how’s my reading year 2021 going? Well. Splendidly, I’d say.

Skjermdump fra Goodreads som sier at jeg har lest 80 av 100 bøker og derfor ligger foran skjemaet med 38 bøker i årets utfordring.

It must be said that 26 of those are rereads of the St. Clares, Mallory Towers and Trebizon series, which are pretty short books and since I’ve read them before I basically inhale them and read 2-3 in a single day. Still, even that is a few good hours of reading time. And of course it leaves more than 50 other books read, so even leaving those 26 out of the counting (though why would I?) I am nicely on track to beat the challenge I set myself.

Anyway, what I really wanted to do was tell you about my tbr for the coming Queer Lit Readathon. It will be my second time participating (you can read my wrap up of the last one here), and like last time I am aiming for a completely filled bingo board, though I realise it is somewhat overambitious when I look at the physical pile of books I need to finish to attain that goal. In the last Readathon the only square I couldn’t check off was the Group Read, since the book was delayed from the webshop I ordered it from. There is a distinct whiff of history repeating itself right now, as I have yet to receive this round’s group read, Freshwater by Akwaeke Emezi. I belive it has been dispatched, though, so there is hope.

Bingo board for the Queer Lit Readathon, four by four squares in rainbow colours with the categories detailed in the text below.

Well, here we go:

Memoir: We Will Not Cancel Us: And Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown. I admit to being unsure of whether this actually counts as a memoir, but I found it on a list of «best queer memoirs of <year>», so I’m hoping it works.

Group Read: Freshwater by Akwaeke Emezi – if it arrives…

Hard Hitting Contemporary: Shuggie Bain by Douglas Stuart.

Choose Your Own Category: I have not decided yet, but I’ll try to come up with a fun one that one of my books fit.

Shorter Than a Novel: We Will Not Cancel Us: And Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown.

Brings You Joy: I have high hopes for You Should See Me in a Crown by Leah Johnson.

M-Spec: You Should See Me in a Crown by Leah Johnson

Not Set on Your Continent: Freshwater by Akwaeke Emezi (but also most of the others, so this one should be easy)

Intersectional: We Will Not Cancel Us: And Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown.

Vintage: Giovanni’s Room by James Baldwin

Summer Vibes: Summer Bird Blue by Akemi Dawn Bowman

Superheroes: Harley Quinn: Breaking Glass by Mariko Tamaki and Steve Pugh. I am going to argue Harley Quinn counts as a superhero, but I might be out on a limb on this one.

Underrepresented Identity: Freshwater by Akwaeke Emezi

Religion: Giovanni’s Room by James Baldwin

Recommended: Giovanni’s Room by James Baldwin was recommended to me by @antonymet in the last round.

40%+ BIPOC: I believe the only non-Bipoc author on my list is Douglas Stuart, so I guess I’m ok.

So… I realise I have a pile. Baldwin and Brown are luckily quite short, and the comic/graphic novel is too, but in the other four I have almost 1400 pages to get through. I may have to cheat a bit and start before Sunday. Or I can switch out Shuggie Bain for one of the others, certainly Summer Bird Blue sounds like it ought to fit the «Hard Hitting Contemporary» box, too. But I really want to read Shuggie Bain. Well. We’ll see.

If you’d like to take part, or just want some ideas for queer books to read, check out these:

And I’d certainly suggest following @queer_lit on Twitter and/or Instagram.

Note that I have only seen parts of the videos linked above, as this is me:

The Mother of All Questions – Rebecca Solnit

Mirthful Leave a comment

There was a quote from The Mother of All Questions by Rebecca Solnit in Hvordan bli en (skandinavisk) feminist, which reminded me that I meant to read more of Solnit’s books. I enjoyed Men Explain Things to Me, even though I found it sort of patchy, so continuing with her feminist essays was a bit of a no-brainer.

And to be honest, The Mother of All Questions is better. There was not a single essay in this collection that I didn’t throughly enjoy, even if I do prefer the somewhat chatty and irreverent style of the titular «The Mother of All Questions» and of «Men Explain Lolita to Me» over the more philosophical and analytical «A Short History of Silence» and «The Pigeonholes When the Doves Have Flown», still, they are all quite excellent.

The question the title and the titular essay refers to is (of course) «why don’t you have children?» (where the you is sometimes Solnit herself, but also other childfree women). I could have quoted the whole essay, there was not a single sentence that didn’t resonate with me, though our circumstances are very different in some respects.

As it happens, there are many reasons why I don’t have children: I am very good at birth control; though I love children and adore aunthood, I also love solitude; I was raised by unhappy, unkind people, and I wanted neither to replicate their form of parentsing nor to create human beings who might feel about me the way that I sometimes felt about my begetters; the planet is unable to sustain more first-world people, and the future is very uncertain; and I really wanted to write books, which as I’ve done it is a fairly consuming vocation. I’m not dogmatic about not having kids, I might have had them under other circumstances and been fine – as I am now.

(Page 5.) Now, I do have children. But under other circumstances I might not have, and been fine. And while I find individual children charming and fascinating, I have never understood the urge to define either myself or other women solely by their status as mothers. The fact of being – or not being – a mother is hardly the most interesting thing about a person, is it? At least, I’d find it horrifying were I to meet someone where that was actually the most interesting thing about them, as I have to imagine that person as something of a blank, nondescript entity.

I gave a talk on Virginia Woolf a few years ago. During the question period that followed, the subject that seemed to most interest a number of people was whether Woolf should have had children. I answered the question dutifully (…)
What I should have said to that crowd was that our interrogation of Woolf’s reproductive status was a soporific and pointless detour from the magnificent questions her work poses. (I think at some point I said, «Fuck this shit,» which carried the same general message, and moved everyone on from the discussion.) After all, many people make babies; only one made _To the Lighthouse_ and _Three Guineas_, and we were discussing Woolf because of the latter.

(Page 4.) In «A Short History of Silence» Solnit deals with a range of issues that all contribute to silencing women (and men), not least the violent silencing associated with rape and shame.

The pandemic of campus rape reminds us that this particular kind of crime is not committed by a group that can be dismissed as marginal in any way; fraternities at elite institutions from Vanderbilt to Stanford have been the scenes of extraordinarily vicious acts; every spring the finest universities graduate a new crop of unpunished rapists. They remind us that this deadness is at the heart of things, not the margins, that failure of empathy and respect are central, not marginal.

(Page 36.) And she writes of the non-disclosure agreements that are frequently a condition of any settlement after rape or sexual harrassment:

What does it mean when what’s supposed to be victory includes the imposition of silence? Or should we call it reimposition?

(Page 44.) After Breen, it was also refreshing to get not a SWERFy condemnation of prostitution, but rather an interesting discussion on how it is one of the topics where our neat categories are not sufficient for the purpose.

Some of the most furious debates of our time come when opposing sides insist that everything in a given category corresponds only to their version of the phenomenon. In recent debates about prostitution, one position at its most dogmatic insists that prostitutes–appearently, all prostitutes–are free agents whose lifestyle and labor choices should be respected and left alone. I’ve been aquainted with a few middle-class white sex workers. They retained control over what they did and with whom, along with the option of quitting when it stopped being what they wanted to do.
Of course that experience of being a sex worker with agency exists. So do sex trafficking and the forcing of children, immigrants, and other categories of socially and economically vunerable into prostitution. Prostitution is not a category of the enslaved or the free, but of both. How do you even speak of, let alone propose regulation of, a category as full of internal contradictions? Maybe, like so many other things, it is a language problem, and we need different terms to talk about different categories of people engaged in sex for money.

(Page 130.) In «80 Books No Woman Should Read» (a reaction essay to an Esquire article entitled «The 80 Best Books Every Man Should Read» featuring 79 books by men and 1 by a woman) Solnit points out how absurd it is that magazines like Esquire and Cosmopolitan provide (troubling) instructions on how to be A Man and A Woman respectively.

Maybe it says a lot about the fragility of gender that instructions on being the two main ones have been issued monthly for so long.

(Page 135.) And the discussion that follows about which books women should not read is very interesting indeed, and I agree with the gist of it (not having read all the authors I can’t agree with all the details). The next essay is «Men Explain Lolita to Me», and it is ever better, as it touches on the issue of «why read anything», and puts it beautifully:

This paying attention is the foundational aspect of empathy, of listening, of seeing, of imagining experiences other than one’s own, of getting out of the boundaries of one’s own experience. There’s a currently popular argument that books help us feel empathy, but if they do so they do it by helping us imagine that we are people we are not. Or to go deeper within ourselves, to be more aware of what it means to be heartbroken, or ill, or six, or ninety-six, or completely lost. Not just versions of our self rendered awsome and eternally justified and always right, living in a world in which other people only exist to help reinforce our magnificence, though those kinds of books and comic books and movies exist in abundance to cater to the male imagination. Which is a reminder that literature and are can also help us fail at empathy if it sequesters us in the Boring Old Fortress of Magnificent Me. This is why I had a nice time recently picking on a very male literary canon lined up by _Esquire_ as «80 Books Every Man Should Read,» seventy-nine of them by men. It seemed to encourage this narrowness of experience. In responding, I was arguing not that everyone should read books by ladies–though shifting the balance matters–but that maybe the whole point of reading is to be able to explore and also transcend your gender (and race and class and orientation and nationality ans moment in history and age and ability) and experience being others. Saying this upset some men. Many among that curious gender are easy to upset, and when they are upset they don’t know it. They just think you’re wrong and sometimes also evil.

(Page 142-143) Honestly, I could have quoted that whole essay from start to finish, too.

Anyway. Read this book.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Din kamp er min kamp – Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal

Mirthful 2 Comments

Si meg, har forlagene sluttet helt med korrekturlesere/språkvaskere/redaktører?

Jeg hadde gledet meg til å lese Kamzy Gunaratnams selvbiografi/politiske kampskrift, og det er virkelig en historie verdt å få med seg. Som jeg skrev på Instagram om morgenen 17. mai (dagen etter at jeg hadde lest ferdig):

«Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.»

Kamzys historie starter i Sri Lanka, under borgerkrigen. Hun er bare et par år gammel når familien flykter. Først drar faren, så følger moren med Kamzy og lillebroren. Jeg vil tro hun uttrykker et savn mange som har måttet flykte fra krig føler på når hun snakker om mangelen på håndfast familiehistorie:

Det sier seg selv at man ikke kunne flytte med alt man eide. I denne perioden ble mye stjålet fra familien min. Det hender jeg blir misunnelig når jeg ser hvordan andre har tykke familiealbum og slektstrær som går langt tilbake. Nedarvede ting som smykker, dokumenter som kunne fortelle noe om mine forfedre og bilder – særlig fotoalbum – er noe av det jeg savner mest. Dette ble ranet under krigen, og det er ikke så mye å gjøre med det. Mamma og pappa kan navnene på sine egne foreldre, men vi har ingen bilder og lite annen informasjon. Jeg har alltid følt det som et stort savn å ikke ha besteforeldre i nærheten. Ikke bare for å ha et sted å gå når krangelen med foreldrene mine blir for mye, men mest fordi jeg har så mange spørsmål.

(Side 22-23.) Familien kommer seg trygt til Hammerfest, og Kamzy forteller varmt om årene i nord. De flytter til Oslo når hun kommer i skolealder, mye for å komme nærmere et tamilsk miljø. Kamzy og broren går både på vanlig skole (selvsagt) og tamilskolen. Det gir dem språk- og kulturkunnskap, men det tar tid, og det går ut over det sosiale.

Klassekameratene mine begynte å stille spørsmål om hvor jeg var på kveldene og i helgene, og jeg forklarte at jeg var på tamilskole og lærte religion, dans, sang og språk. Slik fikk jeg ingen venner på skolen.

(…)

I hele ti år gikk jeg på skole sju dager i uka. Mandag til fredag på den norske skolen, i helgene og ofte på kveldene måtte jeg på tamilskolen. På kveldene var jeg der gjerne for å øve på dansing, synging, poesi og taler foran ulike arrangementer.

(Side 41 og 46.) Å lære tamilsk skikkelig kan ikke ha vært noen ulempe (ikke minst viser jo forskning at flerspråklighet er bra for hjernen), men det må til tider ha blitt vel mye organisert aktivitet for et barn, tenker jeg.

Familien bor på Rødtvedt, i Groruddalen. På skolen er «de synlige innvandrerne» i mindretall, og ønske om å være som alle andre gjør Kamzy bevist på rasisme og kulturelle konflikter. Innad i det tamilske miljøet er det også en høy grad av sosial kontroll. Foreldrene får høre det dersom Kamzy blir sett med en gutt, med feil påkledning eller på annen måte bryter normene. Mye på grunn av dette velger hun en helt annen videregående skole enn vennene fra tamilskolen. Møtet med Handelsgym og Oslo vest blir en øyeåpner for de sosiale forskjellene i Oslo som ikke først og fremst har med hudfarge og morsmål å gjøre.

Jeg reiste den lange veien fra Groruddalen til Ruseløkka. På den tida var jeg så fokusert på hvithet, på hudfarge, at jeg ikke visste om klasseforskjellene i Oslo. 16 år ramlet jeg inn på vestkantskolen – uten å vite på forhånd at byen vår er segregert.

(Side 73.) Det er først etter videregående at hun begynner å engasjere seg politisk. Det starter med NN og aktivisme for å skape oppmerksomhet om konflikten på Sri Lanka. Det er en annen tamil som verver henne til Arbeiderpartiet og gir henne den første dytten inn i politiske verv. Valget av parti er interessant i selg selv, og sier kanskje vel så mye om APs status i det norske samfunnet som om Kamzys politikk (i alle fall i starten). Hun har stemt AP ved skolevalg og også påvirket foreldrene til å stemme AP, altså før hun selv engasjerer seg. Som Kamzy sier det:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

(Side 83) Politikken, AP og AUF leder selvsagt til Utøya, og fortellingen om 22. juli er det vondt, men viktig, å lese. Heldigvis er Kamzy en av dem som reagerer med mer kampvilje etter terroren, ikke en av dem som trekker seg ut av politikken (selv om den reaksjonen er veldig forståelig). Det betyr selvsagt ikke at hun ikke sliter med traumer, og dem får leseren også innblikk i. Mye av det oppsummeres i det åpne brevet til Behring Breivik som avslutter boka:

Da jeg leste navnet ditt, fikk jeg frysninger nedover ryggen. Kroppen min gikk øyeblikk (sic) i panikk-modus. Etter det du gjorde 22. juli 2011, slet jeg lenge psykisk. Jeg sov dårlig, lyder hørtes ut som skudd, og jeg kunne ikke gå inn et sted uten å se etter alle mulige nødutganger. Dine handlinger har skapt varige skader hos meg. Jeg brukte mange år på å legge fra meg paranoiaen. Brevet ditt, som jeg åpnet tredje nyttårsdag, vekket frykten igjen. Du gjorde meg utrygg på mitt eget kontor, på min arbeidsplass, i min by. Atter en gang lever jeg i frykt, en pris jeg må betale for din ytringsfrihet.

(Side 274.) Det er klassiske PTS-symptomer hun beskriver.

Kamzy sjokkerte både partikolleger og folk generelt når hun i  portrettintervju i Aftenposten 30. oktober 2015 sa:

«Behring Breivik burde jobbe i flyktningmottaket i Råde. Det hadde vært en perfekt straff» (…)
«Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han… hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.»
(…)
Jeg fikk moderere sitatene mine i Aftenposten, som publiserte det nederst i saken. Der sa jeg at jeg vet at han er for farlig til å slippe ut nå, og at jeg har behov for å tenke på Breivik som en litt ynkelig person framfor et farlig menneske som dominerer livet mitt. Men jeg trodde og jeg tror virkelig det ville vært en verre straff for ham å bidra til samfunnet han forakter så tydelig, hjelpe flyktninger og ha innvandrere som kolleger.

(Side 156-157.) Jeg forstår godt Raymond Johansen (som Kamzy sier virkelig hater Behring Breivik), men jeg forstår også Kamzy og behovet for å se terroristen som en ynkelig person. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at den verste straffen han kunne fått ville være å jobbe på flyktningmottak. At det kanskje ikke er praktisk gjennomførbart er så sin sak, men tankeeksperimentet er likevel interessant.

Kamzys karriere i politikken har gledet mange (meg inkludert) og forarget andre. At hun møter hets og rasisme er like selvsagt som det er trist. jeg var blant dem som lo oppgitt over begrepet «kronisk norsk», lansert av FrPs Inger-Marie Ytterhorn når Kamzy ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Ytterhorn skrev på Facebook:

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Men Kamzy har selvsagt rett når hun sier:

I ettertid synes jeg det er interessant at verken Varin, Faten eller jeg reagerte sterkt på kommentaren. Jeg kan sikkert tulle med at «kronisk norsk»-betegnelsen var så morsom at det var vanskelig å ta dette her på alvor. Likevel er det trist at vi ikke reagerte. I politikken og samfunnsdebatten pleier vi å si at man må få tykkere hud for å være en aktør. Men skal vi også få så tykk hud at vi ikke reagerer lenger? Jo mer jeg reflekterte over det den søndagen, desto mer forbanna ble jeg.

(Side 187.) Det er kanskje greit å le, men vi bør også bli sinte. Alle sammen. Og så bør vi kanalisere det sinne inn i noe konstruktivt. Noe Kamzy selv i høyeste grad gjør. Vi andre bør la oss inspirere. Kanskje noen av konfirmantene som ble gjenstand for denne talen vil være blant våre fremtidige politikere og samfunnsformere?

Når vi sier «aldri mer 22/7», må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold.
(…)
Men jeg blir sintere og sintere for hver gang jeg snakker om dette. Nå må jeg passe meg for ikke å banne stygt, det er så viktig for meg å nå fram.
– Folkens. Jeg kødder ikke: Vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-åra og de enda hardere krigsåra og fram til i dag.
(…)
Som borgere i et demokrati er det dere som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet er dere med på å velge hva slags samfunn vi skal ha. Gjennom dine handlinger kan du velge mellom frykt og håp. Dine handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge mellom usikkerhet og tillit. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

(Side 249.) Og her kan du egentlig slutte å lese, om du vil, for nå skal jeg – og min indre korrekturleser – utdype hjertesukket jeg startet med.

Kamzys historie er sterk og hun forteller godt, men det er veldig nær ved at historien drukner i det jeg bare kan kalle slett redaktør-/korrektur-/språkvaskarbeide. Det eneste jeg ikke la merke til var rene stavefeil, så kanskje korrekturen er gjort av Word? For ellers var det altså så helt hinsides mye jeg hadde lyst til å bruke rødblyanten på (men jeg lot være, det var en biblioteksbok).

Det er alt fra enkle feil, der et ord er erstattet med et annet eller en annen variant, som sitatet fra side 274 over der «øyeblikk» burde vært «øyeblikkelig», eller på side 213, der begrepet «the fuzz» brukes når jeg er 100 % sikker på at det er «fuss» som menes. Det er jo talende at selv i de sitatene jeg har notert meg fordi jeg synes de er gode har jeg måttet skyte inn et «(sic)» i flere av dem (bare ett fant til slutt veien inn i dette blogginnlegget, jeg har som regel langt flere sitater lagret enn de jeg ender med å bruke).

Det er faktafeil som at Hale Berry var «den første afrikansk-amerikanske kvinnen som vant en Oscar» (side 63); hun var den første som vant for hovedrolle, ikke den først som vant en Oscar. Ok, en filleting, kanskje, men det er så unødvendig.

Det er logiske brister i rekkefølgen i detaljene som presenteres. Som på side 36 der Kamzy sier om moren:

Samtidig begynte hun som morsmålslærer på tamilskolen Annai Poopathy. På norsk betyr det mor Poopathy, og skolen er oppkalt etter Poopathy Kanapathipillai.

Som vi jo alle har hørt om? Jeg tenkte at, ok, jeg får Google Poopathy Kanapathipillai, men før jeg kom så langt fikk jeg forklaringen på hvem hun var, ti sider senere på side 47:

Skolen var oppkalt etter den tamilske kvinnen Poopathy Kanapathipillai. Hun Sultestreiket det året jeg ble født. Hun hadde ti barn og ett barnebarn, men sønnene hennes ble skutt og drept av singalesiske styrker under krigen. Hun var også vitne til menneskerettighetsbrudd utført av de indiske fredsbevarende styrkene på Sri Lanka. For å protestere for våpenhvile begynte hun å sultestreike 19. mars 1988. Hun døde nøyaktig en måned senere. Tamiler over hele verden hedrer hennes minne som et gyllent øyeblikk for tamilske mødres motstandskamp.

I starten av boka fortelles en episode fra flukten fra Sri Lanka, der følget må krysse en elv full av slanger, og det reflekteres over mangelen på håndfaste minner utenom den vannskadde kofferten som var med på reisen. Kort tid senere fortelles den samme historien på nytt med litt andre ord og med de samme refleksjonene over manglende fotoalbum og smykker, uten at det på noen måte henvises til at dette har leseren allerede hørt om. Der og da vurderte jeg faktisk å legge fra meg boka. Jeg er glad jeg leste videre, men det var nærmest på trass, og fordi boka tross alt er ganske kort. Hadde den vært 100 sider lenger hadde jeg sannsynligvis gitt opp.

Det toppet seg for meg – med en oppgitt latter – når jeg kom til siste side:

Martine Aurdal (f. 1978) er forfatter, kommentator, er forfatter og politisk kommentator i Dagbladet. Hun har blant annet skrevet bøker om Siv Jensen og Berit Riise.

(Side 279.) «Sic», må jeg vel nesten få si. You couldn’t make this shit up, her er bildebevis:

Og jeg blir så sur, for det ødelegger leseropplevelsen så til de grader at jeg nesten ikke klarer å anbefale andre å lese boka (i alle fall ikke andre som også er belemret med korrekturlesergenet), og denne historien fortjener så utrolig mye bedre.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Lappjævel! – Kathrine Nedrejord

Mirthful 2 Comments

(Advarsel: Inneholder spoilers!)

Jeg kjøpte Kathrine Nedrejords Lappjævel! før jul en gang, men kom visst aldri så langt. Men i disse dager er det samlesing av boka, siden den fikk plass på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, så da var det bare å ta seg sammen å få boka lest.

Boka fortelles av Sammol som er sju år. Vi møter ham først på vei til skolestart, han følges av faren den lange veien fra hjemmet til skolen, der Sammol skal bo på internat.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke.
Men pappa ser på meg. Og jeg forstår at jeg må.
«Ser du, Sammol», sier pappa. «Her er det du skal bo fremover.»
Når han sier det siste, blir stemmen hans rar. Men så kremter han og sier høyt:
«Det blir nok stas for deg. Nå slepper du å bare være med gamlinger som meg og mamma. Nå kan du få deg venner på din egen alder!»

(Side 10.) Sammols foreldre er neppe noe særlig mer glad for situasjonen enn han er selv, men de har ikke noe valg. Norske myndigheter har bestemt at barn skal gå på skole, og samiske barn skal i hvert fall gå på skole, de skal lære norsk og helst slutte å snakke samisk. Fornorskingsprosessen er et mørkt kapittel i norsk historie, som man ser ringvirkninger av fortsatt.

«Samuel, ja» sier rektor Rygh.
«Nei, Sammol», retter jeg.
«Samuel», gjentar rektor Rygh.
Jeg ser spørrende mot pappa.
«På norsk sier de det sånn», hvisker pappa.
«Men jeg heter ikke det», svarer jeg lavt.

(Side 13.) Sammol kan ikke norsk når han begynner på skolen, noe de andre barna vet å utnytte. Det blir et brutalt møte med livet på internat. Han starter også ganske på scratch med matte og å skrive, noe som skaper stor frustrasjon til å begynne med. Men Sammol kan løpe, og det skaper et bånd til lærer Pedersen som nok gjør skoledagen enklere for Sammol enn den kunne vært. Utover høsten går ting seg litt til.

Hver dag, i august og september og oktober lærer jeg mer norsk.
Det er lettere enn jeg først trudde. Norsk har færre ord enn oss for de samme tingene. Det føles som om jeg lærer å bli mer unøyaktig. På samisk har vi mange ord for der. På norsk, sier de der borte om det er en meter unna eller fjorten mil. Det er ingen forskjell. Mamma og pappa og Seibbo er der borte. Der borte er også andre sida av skolegården eller Amerika. Alt er det samme.
«Det kan ikke være det samme», sier jeg til lærer Pedersen.
Han sukker tungt hver gang jeg spør.
«Jo, der betyr der», sier han.
Sjøl om lærer Pedersen forstår mye samisk, så forstår han ikke det viktigste. Norsk er ubrukelig på vidda, tenker jeg.
«Reis tilbake til reinsdyrene dine, om du er så misfornøyd», sier Isko på bakerste rad.
Jeg ignorer han.
Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.
«Men hva med tida mellom sommeren og høsten?» spør jeg lærer Pedersen.

(Side 69-70.) Men med jula kommer tilbakeslagene. Først får ikke Sammol reise hjem i juleferien, foreldrene har noen problemer med reinflokken og har ikke mulighet til å hente ham. Så kommer ikke lærer Pedersen tilbake etter jul. I stedet får de en ny lærer, frøken Steen, og hun tar fornorskingen på alvor og har ikke annet enn forakt til overs for samer og det samiske.

Et ord mange av de andre bloggerne har brukt om boka er «hjerteskjærende», og det er nettopp det det er, det er hjerteskjærende å lese om hvordan Sammol gradvis blir fornorsket:

Jeg prøver å se for meg ansiktene deres og snuten til Seibbo, men begge deler er vanskelige å huske. Det er akkurat som om de finnes litt mindre for hver dag jeg ikke ser dem. Som om de bor i et fjernt land, langt, langt vekk. Et land med åtte årstider og natur. Jeg bor i et høyt hus med stort gjerde rundt.

(Side 87.) Tydeligst ser vi effekten mot slutten av boka, når han endelig kommer seg hjem. Alt er blitt fremmed, han sliter med språket og klarer ikke lenger å kaste lasso eller gjøre de andre tingene han pleide å gjøre for å hjelpe til med arbeidet. Han tar til og med seg selv i å ville rette på dem når foreldrene kaller ham Sammol, han er blitt Samuel.

Lappjævel! er en viktig bok om en del av norsk (og skandinavisk) historie veldig mange kan alt for lite om. Men… Ja, det er et men. Jeg er ikke helt sikker på at jeg egentlig synes det er en god bok. Jeg kommer ikke egentlig innpå Sammol, jeg føler med ham fordi jeg vet det han opplever er fælt og urettferdig mer enn fordi boka får meg til å føle at det er fælt og urettferdig. Og det er deler av historien jeg sliter med å tro på. Nei, ikke tingene Sammol utsettes for, om noe føler jeg at det ikke er brutalt nok (men det er tross alt en barnebok), men jeg klarer ikke å tro på at ikke mer ville blitt gjort for å få ham tilbake til skolen enn det boka gir inntrykk av at man kan forvente. Det henger ikke på greip at foreldrene må sende ham på skolen i august av frykt for hva myndighetene vil gjøre, men i… april? mai? kan de liksom bare si at han ikke kommer tilbake igjen før tidligst etter sommeren?

Vel. Det sagt er dette en bok jeg gjerne ser at vi dytter i hendene på alle barneskoleelever (og gjerne de eldre elevene og voksne også) i hele Norge. Dette er en del av vår historie vi alle bør kunne, eie, og gjøre det vi kan for å rette opp gammel (og ny) urett. Selv sitter jeg igjen med ønsket om å lese mer om dette. Jeg har et par bøker på lista, men tar gjerne i mot tips om flere.

Boka har jeg kjøpt selv.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Mirthful 1 Comment

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles «Feminsmens 20 bud»: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine «fiender». For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.