Forfatter: Mirthful

Bildhuggarens dotter – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

Omslaget til Bildhuggarens dotter av Tove Jansson som viser et selvportrett av Tove Jansson, en ung, hvit kvinne med blondt, langt hår, ikledd gul singlet og blått skjørt, står med hendene på hoftene foran en grønn vegg og en uoppredd seng.Jeg måtte jo kjøpe én Tove Jansson-bok i Helsinki, og valget falt på Bildhuggarens dotter. Senere i oppholdet kom jeg over bildet som er brukt på forsiden «i levende live» på Ateneum, så jeg kunne nesten ikke valgt bedre.

Bilhuggarens dotter er en barndomsskildring, men det er ikke en kronologisk historie, snarere er hvert kapittel en slags vignett over en hendelse eller et viktig sted eller person i Janssons oppvekst. Jansson vokser opp i et bohemsk hjem, der kunstnerforeldrene Viktor Jansson («bildhuggaren») og Signe Hammarsten begge bidrar både til det som vel må kalles forsømmelse av barna, men også til hverdagsmagi og (positivt) skjellsettende opplevelser.

Vi knorrade i öknen och var oavbrutet olydiga därför att Gud tycker så mycket om att förlåta syndare.

(Side 14) Jansson forteller fra et barns synspunkt, men med mange vendinger som er hentet rett fra de voksnes samtaler og forsøkt tilpasset et barns verdensbilde. Det er en kombinasjon av rett fram saklighet og vill fantasi som gjør de små historiene besnærende å lese. Det er lett å kjenne igjen stemmen fra fortellingene fra Mumidalen, kanskje særlig Lille Mys replikker.

Pappa älskar alla djur för de säger inte emot honom. Han tycker mest om dem som är ludna. Och de älskar honom också för de vet att de får göra precis vad de vill.

Med fruar är allting annorlunda.

Om man gör skulpturer av dem blir de kvinnor men så länge de är fruar är det svårt. De kan inte ens stå modell och de pratar för mycket. Mamma är naturligvis ingen fru och har aldrig varit det.

(Side 87) Boka har (ikke overraskende) mange likheter med Sommarboken, som jo også handler om Janssons barndom, men jeg tror faktisk jeg synes Bildhuggarens dotter er enda bedre (men kanskje det er på tide å lese Sommarboken igjen?).

Jeg krysset av ruta «En sakprosabok på under 150 sider» i Sakprosaseptember med denne.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Taxi: En fotografisk reise – Sigbjørn Sigbjørnsen

Mirthful Leave a comment

Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.

Taxi er en fin liten bok som viser frem variasjonen, men også likhetene, mellom alle verdenshjørner. Sigbjørnsen er en bedre fotograf enn skribent. Tekstene er best når de er knappe og helt konkrete, der det er lagt til mer anekdotiske detaljer blir de fort litt usammenhengende og fragmenterte, fordi det superkorte formatet gjør at viktige sammenhenger utelates fra historien. Bildene veier fint opp for det. Variasjonen i vinkler og hva som er i fokus og ikke i motivene gjør at det innimellom blir en øvelse i «hvor er Willy?», dvs «hvor er taxien?», som er underholdende på sitt vis, men jeg må nok konstatere at mine favoritter er de der du ikke må lete. Forsidebildet er ett av dem, dette bildet fra Vietnam et annet:

En bok holdes åpen på en side som viser et bilde av en gatescene i Hanoi. Fokuset i bildet er på en taxi som er ganske langt fra fotografen, den kvinnelige sjåføren poserer foran taxien. I forgrunnen i bildet er det variert trafikk av fotgjengere, sykler og mopeder, disse er ikke i fokus og derfor varierende grad av uklare.
Mitt bilde gjør fotografiet en urett, men det er med vilje (for ikke å legge til rette for spredning av uautoriserte kopier på nett), let opp boka for å se det ordentlig.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier – Kristine Storli Henningsen

Mirthful Leave a comment

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.

Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.

Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:

Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)

Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:

Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)

Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.

Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The End of the Year Book Tag

Mirthful Leave a comment

Siden jeg er litt i siget på blogginga tenkte jeg det passet bra å gjøre The End of the Year Book Tag* sammen med en liten generell statusoppdatering. Jeg hører fortsatt trofast på Books Unbound, og Ariel og Raeleen svarte – tradisjonen tro – på denne «taggen» i episode 259 som kom denne uka.

Siden jeg stort sett blogger på norsk for tiden tar jeg meg den frihet å oversette spørsmålene.

1 – Er det noen bøker du har startet på i år som du trenger å lese ferdig?

Flere. Det er til og med noen jeg startet på i fjor som jeg ikke offisielt har sluttet å lese. Men jeg kan nevne to: Jeg leste en side eller to i Helen DeWitts The Last Samurai i april før jeg kom på at jeg skulle lese finske bøker fram mot ferien. Den bør jeg få lest ferdig i høst. Og så har jeg lånt Brev fra min barndom av Emma Reyes to ganger i Bookbites når jeg plutselig var strandet noe sted uten bok og lest ca en fjerdedel til sammen. Den vil jeg også gjerne fullføre.

2 – Har du en høstlig bok som kan fungere som overgang inn i årets siste måneder?

Ingen som «ligger klar», liksom. Akkurat nå går det jo ekstra mye i sakprosa, og jeg vet ikke om jeg kan komme på noe sakprosa som er spesifikt «høstlig». Derimot er høstværet kommet til Trondheim, så det ligger an til å bli flere gode anledninger til å krølle seg opp under et teppe med en god bok framover.

3 – Er det noen nye utgivelser du fortsatt venter på?

Siden vi er på vei inn i høysesongen for bokutgivelser i Norge er det nesten et litt rart spørsmål i norsk sammenheng. Jeg gleder meg storveis til Erika Fatlands nye bok, Sjøfareren, som skal komme i oktober (den er selvsagt forhåndsbestilt). Det kommer en ny Nordlys-bok som jeg også har bestilt (og som det er noe lavere terskel for å få lest enn mursteinen til Fatland).

4 – Nevn tre bøker du har lyst til å lese før årets slutt.

Vel, jeg har planer om å starte på Fatland når den kommer. Høyt klarte jeg å kjøpe når den kom og så ikke lese før i år, og det er jo bare dumt. De nærmeste ukene har jeg planer om å få lest Nordmenn i slavefart av Per Ivar Hjeldsbakken Engevold og Seilas med døden: norske krigsseilere forteller av Leif Vetlesen som del av sakprosaseptember.

5 – Er det en bok du tror fortsatt kan overraske deg og kapre plassen som årets beste?

Jeg har bare gitt en håndfull (nye for meg) bøker fem stjerner så langt i år, så det er jo gode muligheter. Fatland kan jo slå ut seg selv, om jeg klarer å få lest Sjøfareren også. Og så har jeg egentlig tro på The Last Samurai, siden The English Understand Wool var så bra.

6 – Har du allerede begynt å legge leseplaner for neste år?

Nei, det har jeg vel egentlig ikke. Jeg legger ikke så mye leseplaner, så det ville vært rart. Jeg kommer nok til å ha et mål om å lese fra egne hyller i 2025 også, men det er et så generelt mål at det nesten ikke teller.

Status ellers? Siden forrige statusmelding i april har jeg ikke krysset av flere land på Storygraph Reads the World-utfordringen, så der trengs det skjerpings. Jeg har lest flere bøker på svensk, så den ruten på Nora Dåsnes sitt bingobrett kan krysses av, og jeg kan kanskje godta Else Koss Furuseth som «en ny sjanse til en forfatter jeg ikke liker», selv om det føles som litt juks.

Jeg har fått utjevnet nylest vs gjenlest litt, jeg ligger på 52 bøker gjenlest og 62 lest for første gang. Sannsynligvis blir forholdet enda litt nærmere det normale «en tredjedel gjenlesing» innen året er omme. Mangfoldsmålet mitt ser ikke så verst ut:

Et kakediagram med tittelen "Mangfold?" og to variabler: 49 Ja (43 %) og 65 Nei (57 %).

Angående målet om å redusere antallet uleste bøker i hylla var det ikke helt med i beregningen at mamma skal flytte og derfor rydder gjennom boksamlingen.  878 var tallet jeg skulle havne under, nå ligger jeg på 883, og siden jeg (så langt) har tatt med meg 8 bøker fra opphavets hyller (det blir flere før året er omme, tro meg) så synes jeg jeg har vært ganske flink (at jeg bare har tatt med meg 8 av de som er ryddet ut så langt er VELDIG flinkt). Uansett skal jeg ha fokus på å lese fra egne hyller utover høsten.

__________________

*Poenget er altså ikke at det er slutt på året ennå, men at du skal svare på spørsmål om leseplaner for de siste månedene, sånn at du har tid til å følge opp før året er omme.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful Leave a comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

ADHD – Hva er det, og hva gjør du med det? – Øystein Runde

Mirthful Leave a comment

Av og til blir jeg revet med og bestiller bøker før jeg egentlig har tenkt meg helt om. Det skjedde med ADHD av Øystein Runde, noen (jeg tror det var @sethpiper.bsky.social) nevnte at den var på vei ut i butikkene og plutselig hadde jeg bestilt den. Jaja. Siden en av bingorutene for Sakprosaseptember er «For barn eller ungdom» var det jo på en måte ganske beleilig.

Målgruppa for boka er altså barn og stoffet forklares derfor på en enkel og tydelig måte, godt hjulpet av spreke tegninger. Konseptet ADHD er jo ikke akkurat nytt for meg, men jeg har ingen personlig erfaring (hverken som pasient eller pårørende), så jeg skal gladelig innrømme at jeg lærte flere nye ting. Ikke minst var forklaringen om hvilke deler av hjernen som gjør hva og hvordan disse delene påvirkes av ADHD spennende å lese, samme hvor mye de er myntet på yngre lesere.

Til slutt i boka er det noen sider som er myntet på foreldre og handler om hvordan du kan være en best mulig forelder til et barn med ADHD, og også dette virker nyttig for det uttalte formålet, men ikke minst var det noen råd der som jeg tenker er såpass allmenngyldige at de bør gis til alle foreldre.

For eksempel:

[Person 1:] Men du må ikke sy puter under armene på dem, da!
[Person 2:] Hvorfor ikke?
[Person 1:] Fordi verden er hard…
[Person 2:] …og det er et argument for å være ENDA en hard ting i verdenen til barnet mitt? (Side 41)

Eller min personlige favoritt:

En tegning av en robot og snekkerverktøy og av et barn som tas i mot av et par hender og teksten:"Men du kan ikke snekre barnet. Barnet ditt er en gave som du får gleden av å oppleve. Nyt barnet ditt. Og elsk barnet du har fått. Akkurat slik det er."
Side 50

Dette er det dessverre mange foreldre som ikke helt har fått med seg.

Boka anbefales både som generell allmenndannelse og spesifikt dersom du har barn (eller voksne) i omgangskretsen som har ADHD. Min kopi havner nok på skolebiblioteket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Mot normalt – Bjørn Hatterud

Mirthful 2 Comments

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne, og da kom jeg også på at jeg hadde tenkt å lese de bøkene av Bjørn Hatterud som jeg ikke har lest ennå (fordi Blokka på Bjerke (som jeg leste tidligere i år) blant annet handler om en av naboene som var krigsseiler). En tur på biblioteket senere, og jeg hadde en bunke bøker som bestod av ikke bare to bøker om krigsseilerne, Bjørn Hatteruds Mot normalt og Skeive ikoner (medforfatter Caroline Ugelstad Elnæs), men også Kristin Fridtuns Homoflokar som sto på samme hylle. Dette var i begynnelsen av august, og jeg var egentlig klar for å kaste meg over bunken umiddelbart, men så dukket @readygoread opp i feeden min på Instagram og minnet meg på at sakprosaseptember straks ville være over oss, så da lot jeg dem ligge klar og konsentrerte meg i stedet om å jobbe meg gjennom biografien om Alexander Hamilton (som jeg også har som mål å fullføre i september).

Men nå er det september, og jeg kan krysse av første rute på bingobrettet. Jeg plasserer Mot normalt på ruta «Helse» foreløpig, mulig det blir omrokkeringer senere.

Boka starter med en samtale Hatterud og moren har på en ferietur til Krakow, der moren sier: «Du har aldri vore som dei andre, du». Og det er kjernen i boka. Hatterud er født inn i en arbeiderklassefamilie og hadde alt vært som normalt hadde han sannsynligvis valgt yrkesfag etter ungdomsskolen og blitt bilmekaniker (eller noe tilsvarende) han som broren.

Min eigen far var over seksti år før det gjekk opp for han at han kunne ha tatt høgare utdanning. Han var i gravferda til ein skulekompis. Der møtte han ein annan ein frå same klasse. Ein som var om lag like god som far på skulen. Ein som vart ingeniør. Far tenkte etterpå at han hadde hatt om lag dei same interessene som skulekompisen og minst like gode karakterar. Det kunne like gjerne ha vore han som stod der som ingeniør.
Tanken forbløffa han. Høgare utdanning var ikkje noko ein berre tok, om ein hadde blitt lært opp i manuelt arbeid av ein far som nærast var oppfostra til å stå med luva i handa.
Broren min er bilmekanikar – han er utruleg dyktig til det, òg! Kroppen hans smett rundt bilane, med tunge tak og kompliserte øvingar, mens fingertuppane smyg omkring som om dei var koreograferte av ein ballettlærar. Han er rett mann på rett plass, eg kan ikkje tenkje meg at nokon person i verda kunne passe betre til eit yrke. Dei som har bilen sin hos han, er heldige! Men eg trur det gneg han innimellom at vegen til bilverkstaden, og ikkje eit teiknebrett eller ein dataskjerm, kom fordi han ikkje visste om andre alternativ. Eg trur ikkje han opplevde at han hadde noko reelt val. (Side 30-31)

Men for Hatterud var ikke fysisk arbeid et reellt alternativ, til det hadde han for mange helseplager, så mens broren var ute og lekte med kamerater satt han inne og leste.

Som om ikke det var nok å ha klumpfot og ryggmargsbrokk for å gjøre ham annerledes innser Hatterud tidlig at han er homofil, og er åpen om det på videregående. I Brummunddal på tidlig nittitall var det sosialt selvmord (vi får håpe det er bedre nå til dags, mye har tross alt skjedd de siste 30 årene).

I russetoget (…) vart eg ropt etter, bedt om å dra til helvete, om å fjerne meg. Dei trong ikkje be to gonger. Eg flytta frå Veldre ikkje lenge etter. (Side 52)

Ikke at å flytte løste alle problemer, der Hatterud før hadde skilt seg mest ut ved å være funkis og skeiv var det arbeiderklasseoppveksten som gjorde ham annerledes i miljøet han forsøkte å bli en del av i Oslo.

I det hele tatt klarer Hatterud å presse inn mange temaer på veldig få sider. Annerledeshet er en rød tråd, og naturligvis henger alt sammen sammen, men her er krasse analyser av både klassedynamikk, funkofobi og homofobi og betraktninger over hva som kan kalles flaks og uflaks her i livet.

Mot normalt bekrefter det inntrykket jeg satt med av denne lille serien fra Samlaget: Norsk røyndom er bøker verdt å lese.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Høyt: En reise i Himalaya – Erika Fatland

Mirthful 1 Comment

Jeg kjøpte Høyt kort tid etter at den kom ut, og hadde alle intensjoner om å lese den med en gang, men så… gjorde jeg ikke det. Man skal vel ikke stikke under en stol at selv om jeg liker tykke bøker er det litt mer tiltak å starte på en 600-sidersbok enn en 200-siders bok. Det er nok litt av forklaringen, selv om jeg vet av erfaring at Fatland skriver såpass medrivende at sidene formelig flyr av sted. Det gjør de i Høyt også, så når jeg først kom i gang tok det ikke lang tid før jeg var ferdig.

Undertittelen sier det meste om hva boka handler om – Fatland reiser rundt Himalaya og inn til de lavereliggende områdene der det bor folk. Hun er også inne i basecamp ved Mount Everest, og viser fram mye av absurditeten ved hele «bestige Mount Everest»-sirkuset, balansert med respekt for lokalbefolkningen som har sirkuset som levebrød.

Som i Fatlands tidligere reiseskildringer er det møtene hennes med folk det er mest givende å lese om, men det er også Fatlands evne til å sette de ofte ganske dagligdagse samtalene inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør at de får en dypere mening enn bare løsrevne møter med tilfeldige mennesker. Som med Grensen (og også Sovjetistan, som jeg har lest, men ikke skrevet om) er jeg egentlig veldig fornøyd med å være godstolsreisende og la Fatland ta seg av den strabasiøse delen av reisinga, selv om det er flere av stedene hun besøker jeg gjerne skulle ha sett med egne øyne. Med sommerens protester mot turisme lenger sør i Europa friskt i minnet er det kanskje like greit at jeg holder meg til å lese om reiser. Fatland har da også gjort plass til betraktninger over konseptet turisme og egen reising, som her, i Yunnan:

Sammen med femten tusen kinesere fra middelklassen, alle utrustet med paraply og regnovertrekk, lot jeg meg drive ned trappene som førte til bredden, der en stor, kitschy tigerstatue var reist til minne om tigeren som kanskje en gang hoppet over elven akkurat her, og tok en selfie med de brune, frådende vannmassene som bakgrunn. Omkring meg knipset også turistene løs. Bortsett fra at jeg ikke var kineser, slo det meg at det i grunnen var lite som skilte meg fra dem. Kort besøk i dramatisk juv m/tiger: knips. Tre kvarter i et århundregammelt buddhisttempel: klikk. Markedet i gamlebyen: unnagjort samme morgen. Lokal delikatesse: fortært for sengetid. Lokal folkedanskveld: sett så mange slike, gadd ikke. Kjøleskapsmagneter: innkjøpt. Besøk i tehus: var bedre i Darjeeling. Slik blir opprinnelig unike opplevelser og eldgamle, intrikat sammenvevede tradisjoner og historier til et lettfordøyd fellesgode, raskt servert; verden blir en opplevelsespark for middelklassen, og middelklassen, den vokser. Shangri-La? Aldri eksistert, men been there, done that, jeg også. «Auch ich in Arkadien!» skrev Goethe i sin Italienische Reise allerede for to hundre år siden: Også jeg, jeg også, det er stikkordet. Også jeg kan få se, om enn i hurtigtogsfart, det fjerne og mystiske, denne verdens Shangri-Laer og Samarkander, sydhavsatoller og høyeste fjelltopper, alt det unike, det som før bare kunne nås av de privilegerte og utholdende få, nå kan det bli litt mitt, litt ditt.
Hvorfor reiser man, egentlig? Hvorfor reiser jeg? Plutselig følte jeg meg trøtt. (Side 591-592)

Fatland har heldigvis ikke sluttet å reise, for noen må jo skrive bøkene om vi andre skal kunne reise fra godstolen. Jeg har allerede bestilt Fatlands neste bok, Sjøfareren. Den kombinerer flere av mine absolutt største interesseområder – kolonisering og skipsfart, særlig – så intensjonen er i alle fall å kaste seg over den så fort den ankommer, men vi får se.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Thirsty Mermaids – Kat Leyh

Mirthful Leave a comment

Thirsty Mermaids var et spontankjøp på Outland for en stund siden – jeg lurer på om det kan ha vært Comic Book Day, det var i alle fall noen ekstra prosent avslag (ellers får du alltid 10 % avslag på bøker som Outland-medlem, just saying).

Kat Leyh har jobbet på Lumberjanes, noe som ikke er det dummeste du kan ha på CVen. I motsetning til Lumberjanes har Thirsty Mermaids definitivt en eldre målgruppe (det er ikke eplejuice havfolket er tørste etter, det er mye snakk om å bli full i boka), men ellers er de gjennomgående temaene mye av de samme: Vennskap, utenforskap og tilhørighet, først og fremst, med noen stikk til det kapitalistiske systemet som bonus. Og akkurat som i Lumberjanes er persongalleriet mangfoldig på alle vis (den eneste gruppa jeg ikke kan huske at er representert i særlig grad er hvite, konvensjonelt attraktive cishet-mennesker).

Et spontankjøp, men et heldig ett. Anbefales.

Boka har jeg kjøpt sjøl.