Av og til har man flaks og venner har bøker til overs. Av og til har man enda mer flaks og bøkene det gjelder er signert! Det var slik Cook, Eat, Repeat av Nigella Lawson kom i hus hos meg: Eva Beate hadde et signert eksemplar fra før, men så vant hun en konkurranse der en del av premien var boka med personlig hilsen, så da ble det en bok til overs, og den fikk jeg.
Cook, Eat, Repeat har undertittelen «Ingredients, recipes and stories» og særlig det siste (men også det første) er et hint om at her er det mer å lese enn i den jevne kokebok. Er du bare ute etter en oppskrift kan boka muligens føles litt som klisjematblogginnlegget der du må scrolle deg gjennom sidevis med tekst om forfatterens barndom hos bestemor i Wales før du kommer i nærheten av en faktisk oppskrift. Men i dette tilfellet har fysisk bok faktisk noen fordeler framfor internett, for slår du opp, si, «Beetroot and feta spaghetti» i registeret kan du gå rett til side 292 og finne oppskriften. Ingen scrolling trengs.
Har du derimot lyst til å lese om barndommen hos bestemor i Wales (vel, Nigellas ekvivalent) er dette en kokebok som fint kan leses fra perm til perm. Mange av oppskriftene er i tillegg flettet inn i teksten, så skal du få med deg alle må du nesten lese hele eller jobbe deg gjennom registeret punkt for punkt. Kapitlene er tematisk inndelt, et par av dem er dedikert spesifikke ingredienser (ansjos og rababra), resten mer generelle konsepter. Jeg falt særlig for «A loving defence of brown food» siden mange av mine favorittretter nettopp faller i den kategorien. Ikke særlig fotogent, men akk så godt.
Mye av sjarmen med Nigella Lawson, både som tv-personlighet og kokebokforfatter, er at hun virker så tvers i gjennom hyggelig. Vi kunne vært venner, liksom. Det hadde vært noe, forresten: Invitert over til middag hos Nigella? Cook, Eat, Repeat er skrevet under pandemiens lockdown, og savnet av det sosiale rundt mat gjennomsyrer boka.
So, whenever we can have friends around a table again, I think we have to build on what we’ve learned through lockdown: that cooking and eating are ways to find pleasure, and to share it, and that companionship is as much the measure of a good dinner as the food. What and how I eat matters immensly to me and I can be overwhelmed by despondency if I make something to eat for myself that disappoints. But even I feel that if, having had friends over for supper, the best thing to be said about the evening was that the food was great, I’d consider it a failure. (Side 156)
Ikke alle oppskriftene i boka er like fristende, jeg deler for eksempel ikke Nigellas forkjærlighet for ansjos (men ble overbevist nok av skrivingen til å vurdere å teste en oppskrift eller to og se om jeg lar meg omvende). Og litt merkelig føles det jo å lese i en britisk kokebok om hvordan man lager «Norwegian pork ribs» (uten at jeg dermed sier at det er noe galt med oppskriften). Men jeg har markert utallige oppskrifter jeg har tenkt å teste. Om en av dem skriver Nigella:
This dish says something so fundamental about what cooking is, about how we adapt to ingredients that are new to us, and make them part of our lives. Authenticity is a much overused, indeed much misused, word in cooking; in life generally, come to think of it. Honest borrowing is the natural province of the cook, and recipes are living, evolving entities. (Side 60)
Den aktuelle oppskriften har hun selv lånt, ærlig og redelig, av Ash Sarkar, og heter «Fish finger bhorta». Adaption, der, altså.
Boka har jeg fått av Eva Beate.