Jeg hørte først om Patricia Lockwoods memoar Priestdaddy på podcasten Reading Glasses, og slang den med på en bokbestilling der jeg trengte å oppnå en høyere sum for gratis frakt kort tid etterpå. Senere har jeg også sett den nevnt andre steder, uten at jeg husker hvor. Gjennomgående for de som har nevnt den har vært at de har understreket hvor hysterisk morsom den er, og det ser man jo også at alle som har blitt blurbet fokuserte på.
Så kanskje er det hovedforklaringen på hvorfor jeg er litt lunken, for jeg lo ikke. Ok, jeg trakk på smilebåndet et par ganger, men jeg forventer jo mer enn det når «alle» snakker om noe som stor humor. Ikke min humor, tydeligvis.
Bortsett fra det er boka interessant nok. Lockwood har vokst opp i en familie som er like spesiell på sin måte som det Tara Westover sin er. Også her er det religion involvert, Lockwoods far er katolsk prest (han konverterte etter å ha skaffet seg både kone og barn og har derfor fått unntak fra sølibati-påbudet). Lockwood og mannen hennes har havnet i en økonomisk situasjon som gjør at de ser seg nødt til å takke ja til å flytte «hjem» i en periode, og boka handler først og fremst om de månedene de bor hos hennes foreldre, ispedd generøse mengder tilbakeblikk til tiden før hun flyttet hjemmefra og årene hun bodde andre steder.
De mest interessante partiene i boka er de hvor Lockwood kommer inn på den katolske kirkes grufulle historie med seksuelt misbruk av barn. Hun er kort innom noen forsøk på årsaksanalyser, jeg kunne ønsket meg mer av det, for det lille vi får viser interessante innfallsvinkler, som denne:
It is probably the last conversation like this the seminarian and I will have. After his ordination, particular friendships with women will be discouraged. I understand why, but in a wider sense, it is frightening. If you are not friends with women, they are theoretical to you. (Side 201)
Dessverre blir det med noen korte blaff, det er også en medvirkende årsak til at jeg er lunken. Boka var verdt å lese, men jeg kommer ikke til å lese den igjen, og derfor sender jeg den nok videre ut i verden.
Jeg har bestemt meg for å klassifisere boka som en «katte-bok», med på Lockwoods flyttelass er nemlig katten deres, den må bo på soverommet deres under hele oppholdet siden faren ikke liker katter, og akkurat den detaljen er definitivt med på å tegne bildet av hvem han er. Så da får jeg krysset av «Puss in Boots» på Shrek-bingoen.
Boka har jeg kjøpt sjøl.