Ok, dette blir egentlig ingen omtale av boka, men mer en liten refleksjon og/eller et hjertesukk. Jeg begynte på Felix Ever After av Kacen Callender i mai i fjor og leste litt over en tredjedel før jeg bare ikke plukket den opp igjen. Det var overhodet ikke et bevisst valg, den lå i «disse bøkene holder jeg på med»-bunken, lett tilgjengelig ved siden av godstolen.
Nå på nyåret bestemte jeg meg for å rydde i «currently reading»-lista på The Storygraph, da var antallet bøker jeg visstnok holdt på å lese oppe i 20. Ved å sette noen på pause (den jeg måtte levere tilbake til biblioteket og som det er venteliste på, f.eks.) og noen til DNF fikk jeg redusert lista litt, og så tok jeg meg kraftig sammen og konsentrerte meg om å lese ferdig noen av de som sto igjen, blant annet denne.
Og hva skal jeg si om leseopplevelsen? Den eneste konklusjonen jeg egentlig kan komme med er at jeg må slutte å lese YA. Det er nemlig ingenting galt med denne boka, snarere tvert i mot, for kanskje bare ti år siden hadde jeg både ledd og grått og sikkert gitt den fem av fem stjerner. Men nå? Jeg er interessert i Felix’ opplevelse og utforsking av egen identitet, men jeg er ca null interessert i dramaet ungdommene i boka i mellom, hverken kranglene eller kjærlighetsintrigene interesserer meg det fnugg. Har jeg blitt for gammel? Sannsynligvis. Og det er litt trist, for det er så usannsynlig mange bra ungdomsbøker der ute.
Og likevel elsker jeg Heartstopper. Og når jeg prøver å analysere hvorfor det er en forskjell tror jeg det handler om hva som er hovedfokus, og at det nettopp ikke er drama/intriger, men mer identitet og… mer ærlige relasjoner? Jeg vet ikke. Men jeg tror genuint Heartstopper (eller bare Alice Oseman) er et unntak og at jeg kanskje skal prøve å unngå å plukke opp bøker rettet mot tenåringer framover (i alle fall sånn helt av meg selv, jeg kommer nok fortsatt til å lese ting på anbefaling fra ungene).
Boka har jeg kjøpt sjøl.