Den siste boka i 2024 ble lyrikk, en samling dikt jeg plukket opp helt tilfeldig fordi jeg sto ved lyrikkhylla på hovedbiblioteket mens jeg ventet på 12-åringen som var på toalettet og forsiden på boka gjorde meg nysgjerrig. Jeg bladde så vidt i den, leste noen linjer som virket interessante og lånte derfor med meg boka.
Rangikura er Tayi Tibbles andre diktsamling, og i følge vaskeseddelen er temaene «desire and exploitation, family memories and ancestral mythology». De mest interessante partiene er definitivt de der Tibble får til å vise kontrasten mellom sin Māori-arv og koloniseringens påvirkning på hennes folks drømmer og begjær. Glimtvis tar språket pusten fra meg, men det er dessverre litt for langt mellom glimtene til at jeg lar meg rive med, og mye av tematikken er fest, rus og sex (i alle deres former), noe som sjelden er min kopp te i bokform. Men Māori-perspektivet er ikke akkurat noe jeg har lest fra før, som jeg kan huske, så det i seg selv er interessant, og hele samlingen er verdt det for de glimtene av brilljanse som tross alt finnes.
Favorittdiktet mitt i boka tror jeg var «Can I Still Come Crash at Yours?» der dette utdraget kommer fra:
with our hands across our hearts that we did not hope to die but hoped to live, the simple life, of endless American reality TV shows and a couple of chubby kids cos we were down to be wifeys, rolling up and refreshing the ashtrays and the bottles, practiced at handling them gently like lovers on a laminated table. So we exchanged vows, not to them but to each other (Side 9)
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.