Leseåret 2024

Dette har vært et merkelig år. I september hadde jeg snudd trenden på gjenlesing slik at jeg lå på 52 bøker gjenlest og 62 lest for første gang og innbilte meg at jeg skulle fortsette å nærme meg normalen, men det har ikke skjedd, årets siste måneder ble vel så mye preget av gjenlesing som årets første.

Så veldig overrasket burde jeg ikke være, høsten har vært eksepsjonelt full av ekstraforpliktelser. Noen har jeg meldt meg til frivillig i anfall av optimisme, men i hovedsak har det handlet om at mamma kjøpte seg leilighet med overtakelse i oktober, så hele høsten har vært preget av prosjekt «Rydde og tømme eneboligen». Jeg var nok forberedt på at det ville bli slitsomt, men ikke på hvor slitsomt det faktisk er. En ting er rent fysisk, alle dagene tilbragt med å pakke og bære ting opp og ned trapper og inn og ut av hus og biler har krevd både energi og tid. I tillegg er det alle avgjørelsene som må tas, noe som er mentalt slitsomt i seg selv. «Skal jeg ta vare på denne?» «Har vi egentlig bruk for dette?» «Hvor kan jeg få plass til denne?» Og det er bare steg en, for når svaret på de spørsmålene er «Nei.» «Nei.» og «Det går faktisk ikke.» kommer spørsmålene «Skal vi prøve å selge dette, og i så fall hvor?» «Kjenner vi noen som ønsker å overta denne?» «Er det verdt å sende denne på loppemarked, eller kan den like gjerne bare kastes?» Etterfulgt av jobben med å selge, gi bort eller kaste. Når du legger til at nesten hver eneste hylle du rydder, kasse du åpner, skuff du kikker i inneholder minner skrus det mentale energiforbruket opp enda noen hakk.

Nesten alle de bøkene jeg hadde tenkt å lese i høst har jeg satt på vent. De fleste kveldene jeg ikke har vært opptatt har jeg vært for sliten både til å lese nye ting og til å se på tv, så da har det atter en gang gått i gjenlesing av gamle favoritter. Og det bærer statistikken preg av.

Likevel, jeg har lest 84 nye-for-meg-bøker i år, det er jo i aller høyeste grad et respektabelt tall (det dobbelte av totalen i 2019, men da førte jo også tallet til en eksistensiell mini-krise). Blant disse har jeg kommet meg gjennom et par mursteiner som har stått på hylla alt for lenge, nemlig A Little Life og Høyt, og det er jeg veldig fornøyd med. Og jeg fikk lest ferdig Ron Chernows biografi om Alexander Hamilton som jeg begynte på i 2023. Jeg er egentlig glad i lange bøker, så det at jeg ikke har kommet meg til å gripe fatt i bøker på 500+ sider i noen særlig grad de siste årene har irritert meg. 

Om jeg nå innfinner meg med at gjenlesing er gjenlesing, så er det jo faktisk sånn at det er i nye-for-meg-bøkene at de fleste andre lesemål enn rene tall er relevante. I år har jeg derfor lagd meg en egen fane i regnearket der alle måltall først tar som utgangspunkt at «Gjenlesing = Nei».

Sant og si er målet «noe mangfold?» helt ok også når jeg tar med gjenlesing, rundt 50/50, men når jeg ser på bare nye bøker ser jeg jo at jeg har vært rimelig flink til å plukke:

Som nevnt tidligere fikk målet om å redusere uleste bøker i egne hyller seg en knekk når mamma begynte å kvitte seg med bøker. Tallet jeg helst skulle under var 878 2. januar 2024. Men jeg oppdaget flere bøker jeg ikke hadde registrert i løpet av året – inkludert Høyt, som jeg jo nå faktisk har lest – hele 14, faktisk. Så tallet 2. januar burde vært 892. Og tallet i dag? 906. Uten bøkene fra mamma, jeg endte med 21 til slutt (og seriøst, det var VELDIG flinkt av meg å ikke ende med 210), ville jeg nådd målet, men det er jo ikke poenget, poenget er å ikke anskaffe flere bøker enn jeg leser (eller kvitter meg med, det er helt innafor å kvitte seg med bøker man ikke lenger har lyst til å lese). Nuvel. Jeg skal fortsette å holde rede på dette tallet, selv om det uansett ikke er sånn at målet er å slutte å kjøpe bøker, noen må jo kjøpe bøkene ellers blir det ikke utgitt flere. Jeg vil egentlig bare minne meg selv på at jeg har en mengde bøker allerede som jeg faktisk har lyst til å lese, så kanskje jeg skulle lest noen av dem?

Jeg feilet enda mer spektakulært på Storygraph Reads the World-utfordringen i år enn i fjor. Ett eneste land fikk jeg krysset av, og det var Tyskland, som jo strengt tatt ikke er det mest eksotiske på lista en gang. Men i «lese mer fra land jeg ikke ofte leser fra» fikk jeg jo inn en god del finske bøker i år, så det er et pluss i margen. Og noen grønne flekker er det da utenom Norge-UK-Irland-USA når vi ser på verdenskartet:

I Nora Dåsnes’ lille bingo har jeg krysset av seks av ni ruter. Hadde høsten vært mer «produktiv» hadde jeg nok klart alle, men sånn ble det ikke. Jeg noterer at den eldste boka jeg har lest i år er fra 1930, som er 6 år for sent til å være «mer enn 100 år gammel», jeg føler at det er uvanlig til meg å være, men det er mulig jeg tar feil.