En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.
Etter hvert har jeg fått et litt mer nyansert bilde av hva en adopsjonsprosess egentlig innebærer, og for meg personlig ble det uansett aldri aktuelt. Likevel, jeg, på lik linje med store deler av den vestlige verden, har nok tenkt at vi «redder» disse barna – fra fattigdom, foreldreløshet, misbruk eller verre – inntil ganske nylig. Avsløringene om at i det minste foreldreløsheten har vært til dels rent fiktiv, og at «adoptivbarna» etter hvert ikke lenger er barn, men voksne mennesker med en stemme og en vilje til å fortelle sin egen historie har vært opplysende, det samme har bøker om rasisme av blant annet Guro Sibeko (Rasismens poetikk) gitt meg innsikt i opplevelsen av å ha familie som ikke forstår rasismen du blir utsatt for fordi de selv er del av majoritetsbefolkningen.
Adopsjonsoppgjøret av Kristin Molvik Botnmark utforsker fenomenet «transnasjonal adopsjon». Det er både en personlig fortelling og en godt dokumentert gjennomgang av historien til utenlandsadopsjon i Norge. Det er ikke uinteressant å høre om forfatterens reise fra naiv og litt uvitende til å måtte se seg selv i speilet og konstatere at «Jeg har vært med på dette!» (side 258) og å få perspektivet til en mor som våger å ta et oppgjør, og, ikke minst, støtte barnet sitt gjennom et oppgjør som potensielt kan rive i stykker forholdet deres. Samtidig er boka mest interessant når hun får fram perspektivet til sin adopterte sønn eller forteller historiene andre adopterte har fortalt. Sånn sett innser jeg jo at jeg kanskje heller skulle lest en bok eller to skrevet at noen som selv er adoptert. Jeg setter det på lista.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.