Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.
Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.
Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.
Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.
Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)
Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.
Boka anbefales.
Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.