Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.
Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.
Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:
Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)
Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:
Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)
Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.
Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.