Det viser seg at jeg har klart å kjøpe to kopier av Lara Rashids Hold meg til jeg sovner, tydeligvis kjøpte jeg den ene når jeg hadde 22.-juli-runden for to år siden, og så kjøpte jeg en til på Mammutsalget i vår. Jeg tenkte jeg skulle gi bort den andre nå i forbindelse med Sakprosaseptember, så om du har lyst på boka, sjekk Instagram.
Lara Rashid og familien hennes kom som flyktninger fra irakisk Kurdistan til Norge når Rashid var fire. I boka forteller hun om foreldrenes oppvekst og liv i Irak fram til de traff hverandre og om hvordan de dannet familie og til slutt følte seg tvunget til å flykte. Boka fortsetter med Rashids egne opplevelser i Norge, først på flyktningemottak og etter hvert i egen leilighet og så hus. Det er erfaringer de fleste av oss kan ha godt av å lese om.
Før vi fikk permanent oppholdstillatelse, følte jeg hele tiden at vi kunne bli kastet ut av landet. I mitt hode tenkte jeg at jeg måtte bli godt nok integrert og være en god nordmann for å få statsborgerskap. Når lærere og andre voksne vi traff kommenterte hvor fine og verdifulle vi var for lokalsamfunnet, forsterket det bare følelsen av at vi måtte være vellykkede for å gjøre oss fortjent til å være her. (…)
Det gjorde at jeg også var mer på vakt enn vennene mine. Venninnen min kunne snike i kø. Jeg kunne ikke. Jeg var redd folk rundt meg ville tenke «typisk utlendinger», og det var mitt ansvar å vise at ikke alle utlendinger oppfylte stereotypien som lå til grunn for nordmenns fordommer. (Side 121)
Noen episoder er både komiske og hjerteskjærende på samme tid. Som da faren gjentatte ganger hører kollegaene sine snakke om «krigen», i bestemt form entall, og til slutt må spørre hvilken krig det er snakk om:
Læreren ble overasket og svarte: «Å, du kjenner kanskje ikke til europeisk historie så godt?»
«Jo da, jeg gjør det. Jeg kjenner til Karl Marx, Stalin, Churchill, Mussolini og Hitler», svarte pappa.
«Ja! Ja, Hitler! Det er andre verdenskrig vi prater om når vi prater om krigen.»
Pappa syntes det var rart. Til tross for hvor hyggelige han syntes kollegaene hans var, var nordmenn underlige. Har de opplevd så få kriger i dette landet at de bare kan si «krigen», så forstår alle hvilken krig de prater om? tenkte han for seg selv. Han kom hjem og fortalte historien til oss, og så på mamma og sa: «Tenk om vi hadde gått rundt i Kurdistan og snakket om ’krigen’? Ingen hadde skjønt hvilken vi mente. Var det borgerkrigen, Kuwait-krigen, Iran-Irak-krigen eller noen av de krigene før det?» De begynte å le, begge to. (Side 132)
I tenårene blir både Lara og storesøsteren Bano politisk aktive og blir med i AUF. Bano er mest frampå (hun er tross alt to år eldre) og står på valglista til kommunevalget i 2011. Men først er det sommer, og begge jentene skal delta på leiren på Utøya for første gang. Når skytingen begynner er søstrene på forskjellige steder. Lara klarer å gjemme seg og blir tatt med inn til land av en av de mange båtene, Bano blir skutt og drept.
Lara Rashid er ikke den første fortellingen jeg har lest om 22. juli der fortelleren også har flyktningebakgrunn med tilhørende traumer i bagasjen (både Gunaratnam og Esbati har lignende erfaringer), men jeg synes Rashid klarer å fremheve det på en veldig god måte, ikke minst hvordan traumet fra Utøya er et familietraume på toppen av tidligere familietraumer.
Før denne episoden hadde de [Laras foreldre] ikke skjønt hvor mye jeg slet med posttraumatisk stresssyndrom. Det var første gang de så meg få et panikkanfall. Begge ble overrasket, og jeg tenkte for meg selv at de burde ha skjønt hva som foregikk, at de slet med det samme selv. Men det var ingen som snakket om PTSD i Kurdistan. Alle hadde det jo. (Side 240)
22. juli i seg selv opptar ikke så veldig mange sider i denne boka, den handler mest om det som skjedde før og om å leve videre etterpå. Og på mange måter er det kanskje en mye viktigere fortelling. Selv om dette neppe blir den siste boka jeg leser om 22. juli er det jo en viss fare for at vi her i lille Norge ender med at det blir «terrorangrepet» i bestemt form entall på samme måte som «krigen», og noe av det Lara Rashids fortelling understreker er at det skjer fæle ting hele tiden, om igjen og om igjen, og at vi må løfte blikket og børste av oss støvet og fortsette jobben med å forhindre dem alle.
Boka har jeg kjøpt sjøl.