Mammutsalget nærmer seg, i år starter det 20. februar. Det er sjelden jeg finner så mye jeg vil kjøpe selv nå til dags, og fordums fantastiske «halv pris av mammutpris» later til å være intet mer enn et fjernt minne i norske bokhandleres bevissthet, selv om jeg fortsatt går rundt og håper på at det skal bli vanlig igjen. Men i årets katalog er det faktisk et par bøker jeg vurderer rent ut å forhåndsbestille. I tillegg er det en del bøker jeg allerede har lest – og til og med skrevet om – så jeg tenkte et lite Mammut-tips-innlegg var på sin plass. Jeg konsentrerer meg om kategorien «Dokumentar og biografier», de andre har jeg ikke klikket meg inn på ennå, men der har jeg nok også mindre å bidra med. Jeg lenker til Ark, fordi det er den bokhandelen som ligger mest praktisk til for meg, men disse bøkene er på salg hos alle kjedene, bare så det er sagt.
Først de jeg har tenkt å kjøpe selv:
Kadafi Zamans Den norske drømmen er på salg til 179, før 379. Jeg har lest noen selvbiografier av nordmenn med innvandrerbakgrunn de siste årene, og vil gjerne lese flere. Dette virker derfor som en no-brainer av et innkjøp.
Lara Rashids Hold meg til jeg sovner er på salg til 149, før 349. Dette er en av 22.-juli-bøkene jeg enda ikke har rukket å kjøpe, så da er det jo beleilig at den kommer på salg.
Jeg vurderer også disse:
- Magnus E. Marsdal: Listhaugs metode (mammutpris 149, før 249)
- Siv Ringdal: På høye hæler i Amerika – unge Agder-kvinner i etterkrigårenes New York (mammutpris 149, før 369)
- Sølvi Wærhaug: Damer som baker kaker – historien om Husmorskolen og Minna Wetlesen (mammutpris 149, før 398)
Noterer også at Nancy Hertz Skal du ikke gifte deg snart er på salg til 149. Den kjøpte jeg da den kom, men har ennå ikke lest. Der kunne jeg spart meg noen kroner ved å vente, med andre ord, to hundre kroner, for å være nøyaktig.
Men så til de bøkene jeg har lest:
Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit (mammutpris 149, før 369). Jeg ser til min skrekk at jeg IKKE har blogget om denne. Det er forstemmende. Vel, den var fantastisk. Kjøp den! Jeg leste den svenske utgaven, som foruten å være en sterk bok også er en av de vakreste bøkene jeg noensinne har sett, men den norske er sikkert bra den også.
Tonje Brenna: 22. juli og alle dagene etterpå (mammutpris 199, før 379). Jeg skrev blant annet «Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe.» Jeg lånte bort boka til en nederlandsk venninne som ville skjønne mer om «oppgjøret» etter 22. juli og fikk den tilbake med «men det har jo ikke vært noe oppgjør?» og det måtte jeg jo si meg enig i. Min omtale: 22. juli og alle dagene etterpå.
Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal: Din kamp er min kamp (mammutpris 119, før 299). Jeg klagde fælt over den manglende språkvasken i denne boka, men det var jo mye fordi boka virkelig var lesverdig og fortjente bedre. Min korte oppsummering, når jeg ser bort fra det språklige, var: «Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.» Min omtale: Din kamp er min kamp. 
Stian Bromark: Ingen fred å finne (mammutpris 179, før 379). Dette er en bok å bli sint av, i alle fall ble jeg det: «Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. (…) Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.» Min omtale: Ingen fred å finne.
Ali Esbati: Etter rosetogene (mammutpris 179, før 249). Jeg leste den svenske utgaven, som har en ganske annen tittel. Det kan kanskje være lurt å lese den norske, da slipper du å bli forvirret av å lese sitater som opprinnelig ble sagt eller skrevet på norsk oversatt til svensk, i alle fall. Denne er kanskje først og fremst lesverdig fordi den bringer et nytt perspektiv på banen, det til en person som ser ut som det bilde nordmenn flest fikk i hodet når noen sa «terrorist» før 22. juli. Og sannsynligvis fortsatt, dessverre. «Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag.» Min omtale: Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle.
Ida Jackson: Fødselsdag (mammutpris 149, før 399). Denne har jeg heller ikke skrevet om, men det visste jeg. I alle fall er den også lesverdig, og til å bli sint av, selv om den handler om helt andre ting enn terror. Foruten rettferdig harme over alle manglene i systemet som møter fødende generelt, bringer Ida Jackson et tilleggsperspektiv, da barnets far – Jan Grue – bruker rullestol. Han har utfordringer som ligner mye på dem du plutselig også ha som gravid eller nybakt forelder. Trapper blir et hinder på en måte de aldri har vært før.
De fire dagene jeg var på sykehuset, mine fire første døgn som mor, var jeg desperat over alt jeg ikke fikk til og alt jeg ikke kunne få hjelp av sykehuset med. Mens Jan, som brukte tekniske hjelpemidler til alt fra å ta på sokker til å gå på butikken, hadde ingen illusjoner. Han forventet aldri at hjelpeapparatet skulle være hjelpsomt. Han tok prosjektledelse, spurte, maste, justerte og insisterte. Høflig, lavmælt, men uten å gi seg. (Side 169)