Abida Raja: Frihetens øyeblikk – Håkon F. Høydal og Abida Raja

Etter å ha lest Abid Rajas Min skyld i fjor var det en no-brainer å reservere søsterens bok på biblioteket når den kom i høst, og det ble min tur til å låne den raskere enn forventet. Jeg trodde jeg hadde skrevet om Min skyld, men den gang ei. Nuvel, det føles som at det er for sent nå.

Abida Rajas historie er sterk. Boka er medrivende og belyser mange viktige tema. Noen er spesifikt knyttet til familiens pakistanske bakgrunn og til pakistansk kultur. Andre er mer almenngyldige. Spørsmålet om hvorfor kvinner blir i voldelige forhold har mange svar, og den strenge æreskulturen i (noen) pakistanske familier forsterker egentlig bare mekanismer som gjelder for alle norske kvinner (og menn). Økonomi er en viktig faktor. Nettverk er en annen. Det er ikke bare minoritetskvinner som kan frykte å bli sittende igjen alene og på bar bakke om de bryter ut.

Noe som blir veldig tydelig, og som også er overførbart til majoritetsbefolkningen er hvor delaktig kvinnene er i å videreføre de patrialkalske strukturene. Igjen er det sammensatte årsaker, det er både frykt, internalisert misogyni og taushetskultur, og kanskje også et snev av «jeg måtte gjennomgå dette, hvorfor skal du slippe billigere?»

Det er flere sider ved hjelpeapparatet som belyses også. For det første poengteres det at Abida var «for tidlig ute». Det norske samfunnet var ikke rigget for slike saker den gangen. På den annen side kan man jo spørre seg om samfunnet egentlig er rigget for slikt nå? Joda, vi har kanskje bedre mekanismer for å redde unge jenter (og gutter) med minoritetsbakgrunn fra tvangsekteskap, men når ekteskapet først er et faktum og alle er gaslightet til å vise en prektig fasade utad, er hjelpeinstansene godt nok rustet. Kan de gripe inn mot partnervold selv om den utsatte parten nekter for at det er noe problem? All interaksjonen familien hadde med politi og barnevern fra det første familiemedlemmet brøt ut og tok kontakt med myndighetene virker kjent fra andre historier – også fra medlemmer av majoritetsbefolkningen.

Boka har med rette fått mye oppmerksomhet og jeg kan absolutt anbefale å lese den.

Og hvis du ikke liker tekstuelt flisespikkeri anbefaler jeg at du slutter å lese her.

…

…

…

Sånn. Here we go:

Dagbladets anmelder er sitert på forsiden av kopien jeg lånte med ordene «smertefullt vellykket». I beg to differ. Smertefullt, ja, fordi historien er så smertefull. Men vellykket? Som bok? Som litteratur? Not so much. Historien er rotete fortalt. Ting gjentas litt hipp som happ, tidslinja er vanskelig å få tak på og detaljene i narrativet er innimellom selvmotsigende. Hadde Abida stått som forfatter alene hadde jeg sannsynligvis vært noe mer tilgivende, men formodentlig skulle Høydals rolle blant annet vært å sørge for at historien hang sammen?

Som eksempel, kapittel 3. Den nye søsteren. Abida er blitt 13 og har fullført pakistansk grunnskole, og sendes hjem til Norge.

Det hadde gått seks år. Abida var blitt en tretten år gammel tynn jente som det var vanskelig å få øye på (…) I juni kjørte farfaren henne til flyplassen i Lahore, fire timer sørover i landet. (Side 24)

Beskrivelsen av Abids forvirring der han står i ankomsthallen og venter på søsteren framstiller det nærmest som at han aldri har truffet henne før,

Hvorfor hadde ikke mamma eller pappa snakket om denne jenta i løpet av alle de årene hun hadde vært hos farfar og farmor? tenkte han. (Side 25)

Men i følge tidligere kapittel hadde hun vært «hjemme» i Norge i sommerferien flere ganger. Og tallene stemmer ikke:

Hun luktet rart. Hun hadde på seg rare klær. Gammeldagse. Fra et annet kontinent og en annen tid enn det 1985 som han levde i. (Side 26)

Abida er født i 1973. Hun kan ikke være 13 i 1985.

Abida kommer til Norge i juni, men da er det visst ikke sommer ennå, for fortellingen fortsetter:

Det ble sommer, og hun var ute. (Side 26)

Før jeg blir virkelig forvirret:

Det var ingen som ga henne beskjed om at hun skulle bli værende. En dag bare var hun der fortsatt. Den norske barneskolen varte ett år lengre enn den hun kom fra i Pakistan. Hun hadde derfor gått enda ett år til på barneskolen. Nå ventet ungdomsskolen på Sagene.

De første månedene denne høsten satt Abida i klasserommet med bøkene oppslått og hørte læreren lage lyder som hun så at de andre elevene lagde mening av. (…) På skolen i Mohri Sharif var hun den norske jenta. På Sagene skole var hun den nye jenta fra Pakistan. (Side 27)

Først: Men Abid visste at hun skulle bli værende denne gangen? Det er i alle fall sånn det framstilles: «Nå hadde han plutselig en to år eldre storesøster, en som hadde vokst opp i Pakistan, som skulle bo hos dem.» (Side 25, fra når hun hentes på flyplassen.)

Når jeg først leste dette om skolen trodde jeg Abida gikk et år på barneskolen i Norge før hun begynte på Sagene, men etter å ha lest det på nytt antar jeg hun gikk et ekstra år (et år om igjen?) i Pakistan.

Det ble høst. Kastanjetrærne oppover Iladalen slapp piggete grønne bomber ned mot bakken. (Side 29)

At det plutselig blir høst etter at det alt har vært høst i flere måneder mens hun satt i klasserommet på Sagene er ulogisk. Men, men. Etter høst følger både vinter og vår:

Om vinteren var det snø i de slake skråningene ned fra den gule murkirken som lå i enden av Iladalen. (…) Straks det ble vår var Abida og Abid ute og syklet igjen. (Side 31)

Og det tidfestes til 1986:

Et univers unna Iladalen ble et skipsverft forvandlet til kjøpesenter da Aker Brygge åpnet i juni 1986. (Side 32)

Og det blir sommer:

Etter sommerens årlige besøk i Mohri Sharif byttet foreldrene og barna rom i den lille leiligheten. (Side 33)

Og så plutselig vår igjen?

Det ble vår igjen. Abida var fjorten år. Abid to år yngre. (Side 35)

Er vi i 1987 nå? Eller fortsatt i 1986? I alder har de blitt ett år eldre, men som jeg bemerket ovenfor er 1985 = 13 år ikke matematisk mulig (dersom fødselsåret 1973 er korrekt). Det virker også unødvendig å presisere at Abid (fortsatt) er «to år yngre», noe annet ville være rart. Det hadde hørtes mye mer naturlig ut med «Abida var fjorten år, Abid tolv.» synes jeg. Ja, jeg innser at jeg pirker veldig nå.

Det ble 1988. (Side 36)

Så da kan det kanskje stemme at vi var i 1987 i forrige sitat?

Høsten 1989 utvidet verden seg forsiktig. Abida begynte på handel- og kontorlinja på Sandaker videregående, noen hundre meter lenger nord i byen. (Side 37)

Og det indikerer at det var i 1986 Abida begynte på Sagene. Om hun da ikke gikk et år om igjen der også. Norsk ungdomsskole var treåring den gangen også, 7. til 9. klasse (mens barneskolen var seksårig, og vi begynte ved 7 års alder). 10. klasse fantes, men var et slags «hjelpeår» for svakere elever, så jeg er rimelig sikker på at det hadde blitt bemerket dersom Abida gikk 10. klasse (jeg begynte på ungdomsskolen selv i 1987, vi er nesten jevngamle, Abida og jeg).

Mens jeg leste ble jeg irritert fordi jeg synes det var vanskelig å henge med og få et klart bilde av tidslinja. I etterkant irriterer det meg mer at det er så unødvendig. Dropp alle «Det ble X»-formuleringene, og mesteparten av forvirringen forsvinner. Årstallene og alderne henger fortsatt ikke helt på greip, forresten, så kanskje jeg er for optimistisk med hensyn til hvor enkel redaktør-/korrekturjobben ville vært. Men at det ikke har vært god nok redaktør/korrektur, det vil jeg i alle fall påstå.

Dette var nok det verste kapittelet, men det var langt fra siste gang jeg ble sittende å klø meg i hodet over sammenhengen mellom en paragraf og den neste mens jeg leste, og det var rett og slett litt slitsomt.

På tross av dette vil jeg altså anbefale boka, men å kalle den et litterært mesterverk nekter jeg å gå med på.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.