Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng Fange i natt og tåke plutselig dukket opp i bevisstheten min, noen må ha nevnt den et sted i sosiale medier, men siden jeg først er på sakprosakjøret virket det like lurt å lese den nå. Bratteli ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og etter kort tids fangenskap i Norge – blant annet på Grini – ble han sendt til arbeids-/konsentrasjonsleire i Tyskland. I løpet av krigens siste dager ble han, sammen med andre norske fanger, hentet av svensk Røde kors i de berømmelige hvite bussene.
Bratteli skildrer livet i leirene i grell detalj. Matknapphet, dårlige eller rent ut manglende klær og sko, til dels ikke-eksisterende sanitærforhold og hardt fysisk arbeide uansett temperatur og føre er gjennomgangstonen. Jeg kan ikke si at det var så mye som var nytt for meg, nødvendigvis, men det er klart det er noe med å lese noen hundre sider med nøkterne beskrivelser av grusomhetene selv relativt privilegerte fanger (Bratteli var tross alt «arier» og arbeidsfør – i alle fall til å begynne med – og ble ikke sendt til rene utryddelsesleire) ble utsatt for som går inn på meg.
Repetisjonene står i kø, og på sett og vis har det en effekt, for det gir kanskje leseren litt innblikk i hvor repetitivt dagliglivet i leirene var. Samtidig er repetisjonene kombinert med en… vel, rotete fortellerstil, og får meg til å ønske meg en litt mer gjennomarbeidet tekst. Bratteli forteller at han ved hjemkomst i 1945 skrev ned inntrykkene og hendelsene fra fangenskapet nærmest som en form for terapi, et forsøk på å tømme seg slik at han kunne gå videre i livet. I 1979 gikk han sammen med kona Randi og ved hjelp av en båndopptaker gjennom de nedskrevne notatene – som i stor grad var i stikkordsform. Som han selv sier:
Saken er jo at «huskeseddelen» kunne bare jeg selv omsette i forståelig språk. Vi gikk det hele igjennom og fikk det skrevet ut. Det er grunnlaget for det som nå følger. (Side 11)
Hvor mye som er gjort med teksten etterpå vet jeg jo ikke, men den bærer preg av å være direkte avskrift av at Bratteli snakker seg gjennom disse notatene og fyller på detaljer ettersom han kommer på dem. Formen er ganske muntlig og tematisk springende, og til tider slitsom å lese. Disse to paragrafene er typiske eksempler på der flere historier rotes sammen i en slags stream-of-consciousness fortelling:
Det hendte nå av og til at det var flyalarm når vi var ute i slikt arbeid. Da skulle det være helt stille. Ingen skulle røre seg i skauen. En gjeng jeg var sammen med, arbeidet med indre og ytre murer til en SS-brakke en tid, og det var få militære vaktposter med i dette. Sjauergjengen i steinbruddet ble satt til å bære stein til brakkemuren. Det kom stadig nye franskmenn inn i leiren, som faktisk lå nesten i Frankrike. Utover sommeren 1944 var de svært optimistiske og trodde ikke krigen ville vare mer enn en måned.
I dette sjauerarbeidet gikk vi da fram og tilbake, fram og tilbake, opp og ned til de forskjellige stedene. Det var meget kupert terreng der leiren lå, og vi bar til dels svært tungt. Som regel gikk vi sammen to og to og fabulerte om framtiden. Pratet om båter og hus og selvfølgelig om mat, fisk og seterdrift, en fange fra Stange om bærplukking, mens sulten og slappheten plaget oss hele tiden. I regnvær søkte vi ly i kjelleren. Vi kom også borti tung steinbæring under ledelse av en SS-representant. I denne trengte situasjonen traff jeg igjen Herman, som lovet meg ny kommando. (Side 119-120)
Først flyalarmene, som bare løselig henger sammen med muren og steinbæringen, så et par setninger om franskmenn og optimisme og så tilbake til steinbæringen igjen i neste avsnitt, uten at det på noen måte er klart hva for slags rolle disse franske fangene hadde med saken å gjøre. Og så for sikkerhets skyld litt om hva arbeidsgjengen pratet om (mat, igjen), litt om været (hvilken kjeller, forresten?) og så om mer tung steinbæring… til et annet prosjekt?
Det er ikke uinteressant, men det føles vel litt som å lese en primærkilde enn en «ferdig» bok, om man nå vil kalle det memoarer eller hva. Jeg hadde nok foretrukket – og sannsynligvis blitt mer berørt av – en mer sammenhengende, for ikke å si ryddig, fortelling. Men det var fint å få lest litt om norske fanger i Tyskland under krigen, det er et tema jeg knapt har lest noe om før, verken i sakprosa eller skjønnlitteratur.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.