Jeg har kjøpt Barske ramperim på noe tidspunkt (kan den ha vært på Mammut, mon tro?) og satt den i hylla til eldstemann. Her om dagen henviste hen til den som «boka som fikk meg til å begynne å like svart humor» og mente at jeg burde lese den om jeg ikke hadde gjort det alt. Så det gjorde jeg. Og… altså, det smerter meg å kritisere noe Gustav Lorentzen står bak, men dette holder ikke helt mål.
På den positive siden: Illustrasjonene av Harald Kolstad er fine, og funker bra med tematikken i diktene. Og jeg er ikke (lenger) i målgruppa for dette her. Det er lenge siden Alle-barna-vitser var morsomme. Og hen som er i målgruppa synes tydeligvis at det er morsomt. Det er kanskje det viktigste.
Men jeg skal komme med mine innvendinger likevel. Diktene er altså gjendiktet av Lorentzen, basert på dikt av Harry Graham. Jeg synes forlaget kunne spandert på seg å få med Grahams navn på bokas omslag, for å være ærlig, men Graham mister nok ingen nattesøvn av utelatelsen, da han døde i 1936. Og nettopp det gjør at min tidligere påstand om ikke å være i målgruppa viser seg å ikke stemme helt. I henhold til Wikipedia ble Graham av The Times sammenlignet med Edward Lear, Lewis Carroll og W. S. Gilbert (som i «Gilbert and Sullivan»), mens The Oxford Dictionary of National Biography hevder at Graham var en tidlig innflytelse på P. G. Wodehouse. Og verkene til både Lear, Carroll, Gilbert og Wodehouse er jeg i aller høyeste grad i målgruppa for. Det er ingen grunn til å tro at Graham heller hadde barn som (primær) målgruppe. Faktisk er Ruthless Rhymes for Heartless Homes tilgjengelig hos Project Gutenberg, og i introduksjonsdiktet henviser Col. D. Streamer, aka Harry Graham, til «to children of maturer years (From Seventeen to Ninety-nine)» og sier:
Fond parent, you whose children are
Of tender age (from two to eight),
Pray keep this little volume far
From reach of such, and relegate
My verses to an upper shelf,—
Where you may study them yourself.
Så fryktelig morsomme synes jeg nok ikke Grahams dikt er heller, men de inneholder mer lek med språket og til dels mer subtil humor enn sine norske etterkommere. Her er et eksempel som forekommer i begge utgaver i omtrent samme form. Graham’s Self-Sacrifice:
Father, chancing to chastise
His indignant daughter Sue,
Said, «I hope you realize
That this hurts me more than you.»Susan straightway ceased to roar.
«If that’s really true,» said she,
«I can stand a good deal more;
Pray go on, and don’t mind me.»
Blir i norsk språkdrakt til Den oppofrende far:
Maria lå med stumpen opp
og hylte som en gris,
mens faren dasket løs og ga
en salig omgang ris.Det her er mye vondere
for meg enn deg, sa han.
Da snudde ungen seg og skrek:
Så slå så hardt du kan!
Her har jeg flere problemer med gjendiktingen. Det første er at formen for avstraffelse gjøres overtydelig. Det er kanskje nødvendig, da vi på 2000-tallet (heldigvis) ikke automatisk tenker på ris når det omtales at en far irettesetter sin datter. Men med det mister teksten noe av subtiliteten, for det første, og for det andre bruker Lorentzen fire linjer på det Graham får sagt på to, og i et åttelinjers dikt utgjør det en stor forskjell. Om det er plassmangel som gjør det, eller bare andre språklige problemer er jeg ikke sikker på, men andre vers mister snert av at Maria/Sue får langt mindre å si. Dessuten «skriker» hun på norsk, noe som ikke er på langt nær så morsomt som det mentale bildet jeg får av et overlegent kast med hodet av «Pray go on, and don’t mind me». Og så har vi problemet med at på engelsk rimer linjene ABAB CDCD, mens på norsk er det bare andre og fjerde linje i hvert vers som rimer, dvs ABCB DEFE, noe som ikke er på langt nær så elegant.
Og det gjennomgående inntrykket i den norske versjonen er nettopp et litt klønete og tungrodd språk som bare rimer deler av tiden. Og når humoren er såpass plump og/eller makaber som den er (også i orginalen) må den løftes av språket for at det skal bli lesverdig. Det skjer ikke her.
Boka har jeg kjøpt sjøl.