Sakprosa

Erika Fatlands nye bok, Høyt, står på innkjøpslista mi. Men den er ikke funnet «verdig» i vurderingen av hva som skal kjøpes til alle landets biblioteker gjennom innkjøpsordningen. Det er faktisk intet mindre enn en skandale. Bedre blir det ikke når du ser på de andre sakprosabøkene som ikke fikk plass de siste årene. Helene Uris Hvem sa hva? er jeg nettopp ferdig med. Jeg eier mitt eksemplar, hadde jeg ønsket å låne den på biblioteket måtte jeg satset på at mitt bibliotek hadde råd – og har prioritert – å kjøpe den inn selv. Shazia Majids Ute av skyggene har jeg planer om å lese snart. Jeg kjøper den kanskje, jeg har økonomi til sånt, men heller ikke den er det noen garanti for å finne i hyllene i mitt lokale bibliotek.

Sånn kan vi jo ikke ha det? Jeg har lest en del dårlige romaner (uten at jeg skal argumentere for at de ikke skal bli kjøpt inn), men den norske sakprosaen jeg har lest har vært fra middels bra til fantastisk, og det er helt uforståelig for meg at disse bøkene ikke skal finnes på landets bibliotekhyller (eller rettere sagt: At det skal være opp til den regionale økonomien å bestemme om de finnes) slik at de er tilgjengelige for hele den norske befolkningen, uavhengig av personlig økonomi.

Og da er fokuset mitt bare på lånerne og leserne. Men den mangelfulle innkjøpsordningen påvirker selvsagt også forfatternes økonomi, ikke minst får en sakprosaforfatter mindre royalties per bok enn en skjønnlitterær forfatter. Hvorfor det, sier du? Jo nettopp fordi det er mindre sjanse for at boka blir kjøpt inn. Det blir for dumt.

Skarve 25 millioner er det regnet ut at det vil koste å utvide innkjøpsordningen for sakprosa slik at den favner like bredt som ordningen for skjønnlitteratur. Det har vi faktisk råd til.

TLDR: Jeg støtter sakprosaforfatternes opprop: Sakprosaens urettferdige kår