Nå blogger jeg om ting i feil rekkefølge, for jeg skulle selvsagt skrevet om Reni Eddo-Lodge sin Why I’m No Longer Talking to White People About Race som jeg leste før jeg engang kjøpte Rasismens poetikk, men det får stå seg.
Det er bra at vi får et mangfold av bøker som handler om rasisme på norsk (jada, dobbeltbetydningen er tilsiktet). Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida var noe av det beste jeg leste i fjor, uavhengig av sjanger, og denne lille boka ligger an til å få samme status i 2020-lesingen. Jeg blir så usigelig sliten av å lese disse… vitnesbyrdene? Og samtidig vil jeg lese mer. Jeg er ikke melaninrik (et ord jeg absolutt har tenkt å legge til mitt aktive ordforråd), jeg blir knapt synlig brun om sommeren en gang, så jeg kommer aldri til å være ukentlig, daglig, jevnlig mottaker av de mikroaggresjonene som mine medsøstre og -brødre er, men ved å lese meg opp og forsøke å forstå kan jeg forhåpentligvis bidra til å redusere antallet og ikke minst være med å nedkjempe de skumlere og mer ekstreme utslagene som følger med økende legitimering av fordommerog rasisme.
Rasismens poetikk er en lettlest bok om et komplisert tema. Mellom sakprosakapitlene er det dikt, og de spiller flere roller. Delvis understøttes temaene i resten av boka, delvis kan diktformen hamre inn følelsen av avmakt og harme på langt færre linjer enn sakprosa kan, og delvis fungerer de – på tross av alvoret – på sett og vis som avbrekk i lesingen. I tillegg har hvert kapittel et omfattende sett sluttnoter, som både gir referanser til annen litteratur og nyhetsartikler, mini-biografier av omtalte personer og innimellom ekstra små funderinger eller udypinger. Er du typen som ikke leser fot-/sluttnoter bør du begynne nå.
Mange av temaene Sibeko tar opp er ting jeg har lest om før, men hun tilfører nye perspektiver og kommer også inn på helt nye aspekter av historien. Som her, på side 60-61, når hun diskuterer den hvite manns (og sikkert kvinnes) syn på slavene som tilbakestående:
Det vondeste for meg, når jeg leser James Hunts beskrivelser av «negeren», er at det han skriver om intellekt nok i stor grad var sant. Jeg er lærer. Jeg har sett de mest talentfulle elever bli intellektuelt ikke-fungerende i perioder etter traumatiske hendelser. Jeg forstår hvorfor, jeg kan trøste dem når de gråter over at hjernene deres har slutta å virke, jeg kan love at det går over, de skal få hjelp.
(…)
De elevene jeg har sett miste evnene sine av traumer er forresten som oftest melaninrike. Det er melaninrike barn som får foreldrene sin sendt ut av landet fordi de misforsto et skjema for tjue år siden, eller fordi en anonym kilde har påstått at de egentlig er fra Djibouti og ikke Somalia. Det er melaninrike barn som ikke får hjelp til å komme hjem igjen når det bryter ut krig der de er på ferie. Det er melaninrike barn som har familien sin i land Norge sender jagerfly for å bombe sønder og sammen.
(…)
Vi blir dummere av å bli traumatiserte. I tillegg undervurderes evnene til melaninrike barn ofte i skolesystemet. Ferdigheter i lesing og regning testes på norsk hos elever som ikke har norsk som morsmål, innlæringen av fagstoff foregår uten morsmålstøtte, og førsteklassinger som kom til Norge for en uke siden plasseres i et norsk klasserom og siden utredes og diagnostiseres de fordi de er urolige. Slik føres nye generasjoner melaninrike barn inn i tradisjonen fra internatskolene i samiske områder. Vi lærer at vi er dumme, at vi ikke duger. Og klassekameratene og lærerne våre lærer det også.
Og det er jo helt rett og egentlig åpenlyst.
Om temaet privilegier er nytt for deg gir denne boka en god innføring, ikke minst i hvordan man kan være både priviligert og ikke-priviligert samtidig.
Jeg er privilegert fordi jeg er relativt rik, fordi jeg har utdanning, fordi jeg føler meg kjønnet jeg fikk tildelt ved fødselen og fordi jeg er ganske funksjonsfrisk. Jeg er samtidig underprivilegert fordi jeg er melaninrik, homofil og kvinne. De siste tre merkelappene kan gjøre det vanskelig for meg å se at jeg er privilegert sammenlignet med for eksempel Jan Grue. Han er en absurd intelligent, hvit, heterofil mann, oppvokst i velstående øvre middelklasse. Han blei professor så ung at jeg tviler på at han barberte seg daglig, og jeg er rimelig sikker på at han har en solid økonomi. Han har utvilsomt flere privilegier enn jeg har.
Samtidig er det privilegiet som jeg har som han mangler ganske ofte helt avgjørende. Jeg kan løpe. Han kan knapt gå. Jeg kan bo i femte etasje uten heis, reise med buss og tog og trikk uten å tenke meg om, ta sommerjobb i barnehage og forsvare meg med knyttnevene en sen natt på byen. Han kan ingen av de tingene – og han kan heller ikke redde seg ut av et brennende hus, løpe unna en mobb, eller gå gjennom Europa hvis han skulle måtte flykte fra et regime som ville sende ham i ovnene. Han har lest mye mer enn meg, så han veit godt at de som vil brenne meg, oftest vil brenne han også. Og, som han skriver i boka Jeg lever et liv som ligner deres: «Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem.»
Jeg tror Jan Grue er minst like redd som jeg er.
I et akademisk selskap, er Grue mye mer privilegert enn meg. På byen er det jeg som er den privilegerte av oss. Privilegier er ikke statiske.
(Side 41.) Jeg noterer (igjen) at jeg skulle lest boka til Jan Grue. Det finnes andre faktorer som gir privilegier enn kjønn, legning, melaninnivå, funksjonsgrad og økonomi. Noen er mer opplagte enn andre. For over ti år siden kom jeg over en liste som tar for seg noen av de mindre opplagte (i tillegg til å måle en del økonomiske faktorer), og selv om kildene jeg lenket til den gang ikke finnes lenger kan kanskje lista være interessant for andre: Facing privilege *. Som Sibeko avslutter avsnittet over: «Og bare den som hele tida prøver å være bevisst på privilegiene sine, kan bruke dem til å hjelpe andre når det trengs.»
Sibeko demonstrerer også hvordan vi alle, samme hvor melaninrike vi er og samme hvor lite rasistiske vi ønsker å være, ubevisst er med på å opprettholde rasisme, også gjennom å fremheve positive stereotyper.
Vi er alle opplært til å lete etter motsetninger mellom gruppene. Vi har lært å forvente at en slik motsetning skal finnes. Finner vi den, er det derfor et bevis for at alt er som det skal være.
Hvorvidt det å si, for eksempel, «alle afrikanere er gode til å danse» er rasistisk er noe jeg har diskutert heftig, kanskje mest i tenårene, men også senere. Sibeko forklarer hvorfor instinktet mitt alltid har sagt at «ja, det er det» og gir meg begreper jeg kan bruke om jeg havner i en slik diskusjon igjen. Hun gir også gode råd for hva vi kan gjøre, vi som ønsker å være allierte i kampen mot rasisme (mange av rådene er overførbare på andre former for diskriminering også):
Vi kan spørre oss sjøl hvorfor, hver gang vi antar at kvinnen med hijab i skolegården er en assistent og ikke rektor. Vi kan akseptere at vi er lært opp til å følge ekstra godt med på melaninrike barn, og prøve å flytte fokuset over på de andre. Vi kan forsøke å veie opp ved å ta de melaninrike guttene i å gjøre bra ting.
Vi kan huske at rasisme finnes, og være klare til å påpeke rasisme hver gang vi ser det. Det er ikke verre å bli kalt rasist enn å bli utsatt for rasisme. Å bli kalt rasist er sårende. Å bli utsatt for rasisme kan gi knuste selvbilder, psykologiske traumer, ødelagte karrierer, kroppskade og en voldelig død. Det er viktigere å beskytte folk mot rasisme enn å beskytte folk mot å bli beskyldt for å være rasist.
(Side 123.) Interessant nok, for min egen selvransakelse, skrev jeg først «lærer» i stedet for «rektor» når jeg skulle skrive av dette avsnittet. Hvorfor det? Hvilke ubevisste antagelser førte til den skrivefeilen?
En bok til å lære av, altså. Og i tillegg godt skrevet, engasjerende og til tider rørende. Anbefales!
Boka har jeg kjøpt sjøl.
______________________________________________________________________
* Andre ressurser om privilegier:
En video som får meg til å grine hver gang: Life of Privilege Explained in a $100 Race
En tegneserie som viser hvordan tapere og vinnere skapes, steg for steg: Life on a plate.