Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.
I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.
Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).
Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstantering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.
Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem «negerbarna». Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun?
Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.
Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden «de svarte i USA bruker jo ordet selv» ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.
Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.
Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det «svarting» han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var «nigger». Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.
Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.
Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.
Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er «cultural appropriation» med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte «helt tilfeldig» fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.