Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.
Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.
I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):
Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.
(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.
Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.
Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:
Satt vel igjen med akkurat samme leseopplevelse som deg da jeg leste boken. Jeg har jo vært i nøyaktig i samme situasjon som Karen og kjente meg igjen i noe av dette, men jeg tok meg veldig fort i å irritere meg på henne fordi hun fremstod som sutrete og at det nærmest kom som jeg sjokk for henne at hun faktisk måtte levere fra seg barnet slik at det også kunne ha samvær med far. Om jeg husker boken rett så var det vel slik at hun nærmest ikke ønsket at barnet skulle til faren fordi det da gikk ut over henne selv, og dette kjente jeg meg ikke igjen i. Jeg hadde aldri problemer med å levere fra meg barna men samtidig var jeg alltid veldig klar for å få dem tilbake. Hun hadde vel litt som meg, problemer med å fylle tiden barnet var hos far. Alle har behov for egentid, også de som er alene med omsorgen for barn, da gjelder det å bruke tiden barnet er hos den andre part til å gjøre noe for en selv.
Hun vil helst ha eneomsorg, ja. «Sutrete» er rett ord. Hadde det vært fordi (hun mistenkter at) eksmannen mishandlet ungen på en eller annen måte hadde saken vært en helt annen, men det er jo mer «Oi, jeg må visst la han se barnet også!» Jeg håper de fleste samlivbrudd håndteres bedre enn dette fiktive…
Jeg har forstått det slik at dette er basert på forfatterens egne opleveler og hun var på Skavland i fjor eller hva det var å snakket om dette, og jeg fikk bare mitt inntrykk av boken bekreftet etter å ha sett intervjuet der. Selvfølgelig er det sårt å gå gjennom en skilsmisse,enten man er den som går eller blir forlatt – men viktig for barna å ha kontakt med begge foreldrene sine, så lenge det ikke er andre ting som tilsier at den ene parten ikke evner å ta vare på barnet – det blir jo noe helt annet. Slik Karen blir fremstilt evner hun ikke å se lenger sin egen nesetipp.
Her ble det mange skriveleifer og så manglet ordet «enn» et sted i siste setning 😀