Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.
Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.
Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.
Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:
Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.
Absolutt en bok verdt å lese.