Bokhøsten 2017: Cappelen Damm

Jeg prøver generelt å unngå å pådra meg leseeksemplarer fra forlagene, rett og slett fordi jeg leser så etter innfallsprinsippet at det kan ta ti år før jeg kommer så langt som til å lese en bok jeg egentlig hadde tenkt å lese «med en gang». Og selv om det ikke ligger noen forpliktelser i å hverken lese eller omtale (og langt mindre omtale positivt) en bok bare fordi man har fått den fra et forlag får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke i det minste får lest den (eller lest nok til å avgjøre om jeg synes den er verdt å lese) innen rimelig tid.

Men forlagenes bokmøter, der de presenterer høstens nyheter, de prøver jeg å få med meg med om jeg har mulighet. For det første er det alltid noen forfattere til stede, og det er neste alltid interessant å høre forfattere snakke om egne bøker, samme hvor uinteressert jeg eventuelt måtte være i boka (og er jeg interessert er det selvsagt eksponensielt mer interessant å høre). Dessuten ender man alltid med tips om bøker som ellers ville gått en hus forbi – for min del ofte av det oversatte slaget. Siden jeg ikke leser engelske bøker oversatt til norsk vier jeg lite oppmerksomhet til den delen av katalogen, men det dukker ofte opp noe jeg gjerne skulle lest i orginal når jeg først blir gjort oppmerksom på det. I høst klaffet bare to av forlagenes datoer (av… 8? 10?), og i kveld skal jeg på Aschehougs Gyldendals høstmøte. I september var jeg på Cappelen Damms, og her er noen høydepunkter:

Torgrim Eggen snakket om sin nye bok Kunstrock, som omhandler David Bowie, Kraftwerk og Roxy Music. Det vil si han snakket først og fremst om det første pressebildet av Roxy Music, om det visuelle inntrykket og hvordan det hang sammen (eller ikke) med musikken. Dette er ikke min musikalske era, men dersom det er din, eller du kjenner noen som har hatt dette som soundtrack i livet, er dette en opplagt gave til deg selv eller rette vedkommende i høst.

Selv var jeg mer klar til å kaste meg over boka til neste forfatter ut, men den kommer ikke før mot slutten av oktober, så jeg måtte smøre meg med tålmodighet. Jeg synes navnet Maria Reinertsen virket kjent, og det var kanskje ikke så rart, for jeg leste hennes første bok Ligningen for lykke med stor glede i 2010. I høst kommer Reisen til Bretton Woods, som handler om «båtturen som la grunnlaget for verdensøkonomien slik vi kjenner den i dag 70 år senere» som forlaget skriver det. Deltagerne på overfarten fra Europa til USA med Queen Mary i 1944 hadde god tid til å diskutere, og før de kom fram var mye av grunnlaget for det som skulle bli Verdensbanken og IMF lagt.

Nå sveipet vi innom kokebøker og der var det spesielt to titler jeg merket meg. Jane H. Johansen aka Veganmisjonen kommer med boka Kjøttfrie burgere, og siden jeg er stor fan av vegetarburgere (gjerne servert med bacon, men pytt-pytt) er det en bok jeg kommer til å studere. Og Niru Kumra kommer, jeg hadde nær sagt endelig, med boken Masalamagic. Jeg har vært på Masalamagic-kurs en gang ifm jobb, og skulle gjerne deltatt på fler, men i mellomtiden sier jeg «Kokebok? Ja takk.»

Sci-fi på norsk som utgis for voksne og ikke «gjemmes bort» i ungdoms-kategorien er ikke dagligdags kost. Lysår er Didrik Morits Hallstrøms tredje roman, og jeg har hørt bra ting om den forrige, Krø, så de var ikke negativt at Lysår var en av bøkene som lå i nettet vi fikk med oss fra arrangementet.

Nå kommer vi til en av de oversatte titlene jeg bet meg merke i; Ken Follett er jo ikke akkurat et ukjent navn, og i høst kommer hans A Column of Fire (Den evige ilden), som visst er en slags James Bond-historie fra 1500-tallet, en roman om Elisabeth den førstes etterretningstjeneste. Ellers er Geert Maks nyeste bok, Jan Six og hans mange liv, notert på tbr-listen, men den kan jeg vel lese på norsk like gjerne, siden orginalspråket er nederlandsk.

Ellers i sakprosa føler jeg at man burde få med seg Et uønsket folk, med undertittelen «Utviklingen av en ‘sigøynerpolitikk’ og utryddelsen av norske rom 1915-1956» kan man forutse at det blir ubehagelig, men nyttig lesing.

Sist, men aldeles ikke minst, var det Roy Jacobsen sin tur. Jeg var så overmåte begeistret for De usynlige at jeg ennå ikke har turt å lese Hvitt hav. Nå kommer altså tredje bok om Ingrid Barrøy, Rigels øyne, og de som har lest den later til å være av den mening at jeg går glipp av noe om jeg ikke skjerper meg snart.