Langlista til Bokbloggerprisen 2016 ble annonsert forrige mandag, og førstkommende mandag, 23. januar klokken 12, får vi vite hvilke seks (tre i hver klasse) som allerede er på kortlisten og som skal samleses fram mot september, og hvilke seks som må kjempe om joker-plassen og ellers er ute av konkurransen.
Jeg nominerte heller ikke i år en eneste roman. Det kommer av at jeg heller ikke har lest en eneste norsk roman utgitt i 2016 ennå. Jeg har selvsagt en ambisjon (det har jeg alltid) om å lese de som kommer på kortlista, men ellers var det egentlig fint lite som fristet blant utgivelsene i fjor, så jeg føler ikke noe savn.
I åpen klasse var jeg mer aktiv og nominerte tre bøker. Av de tre har jeg så langt blogget om nøyaktig null. Det skal jeg prøve å få rettet på, i det aller minste skal jeg få blogget om 60 damer du burde ha møtt, som toppet min nominasjonsliste og som faktisk er med på langlista. Det er jo for dårlig at jeg ikke engang klarer å få skrevet om de bøkene jeg liker godt nok til å nominere. Derfor stemte jeg i når det kom et forslag om at man kanskje strengt tatt burde forvente at folk har blogget om de bøkene de nominerer, om vi nå altså skal kalle oss bokbloggere. For min egen del hadde det ikke vært dumt med et spark bak. Men i et innlegg denne uka, der hun presenterer noen av tallene vi har vært nysgjerrige på rundt listene, kommer Line med et godt argument mot tvang, og jeg erkjenner at hun har helt rett: Noen bøker er lettere å skrive om enn andre, og det ville være synd om det ble slik at den beste måten å havne på kortlista var å skrive en bok vi bloggere synes det er lett å skrive om.
Et annet, og for så vidt utmerket, argument er merarbeidet det ville forårsaket for komiteen, som allerede bruker nok av fritiden sin uten noen form for materiell kompensasjon for at det skal bli både bokbloggertreff og bokbloggerpris. Så da får jeg bare erkjenne at om jeg trenger et spark bak er jeg nødt til å administrere det selv.
Eg nominerte to krimromaner, men forventa ikkje at dei skulle få plass. I åpen klasse nominerte eg fullt hus, men ingen kom med. Nå har eg tenkt å lese mest mogleg av lang- og kortliste, og muligens prøve litt hardere i 2017 med å lese meir gitt ut same år. Lover dog ingenting. Las og skreiv om 60 damer i går – meget bra bok!
Så bra at du også likte 60 damer 🙂
Hovedproblemet mitt er at jeg leser for lite på norsk. Men i 2017 skal jeg prøve å få lest noen flere nyutgitte diktsamlinger, om ikke annet. Krim holder jeg meg stort sett langt unna, men synes likevel det er litt gøy at det er en krimbok på langlista, det viser jo sjangerspredning det også.
Jeg skal sparke meg selv bak i 2017, aldeles frivillig og fordi jeg i år har muligheten til det 😉 Når det kommer til listene så er jeg villig til å prøve meg på alt mine medbloggere mener er bra, men om jeg kommer til å like det er noe annet 😉 Det er en av tingene som er så interessant med bokblogging og meningsmangfoldet om litteratur, tenker jeg.
Digger at du var med på å sende «60 damer du skulle ha møtt» inn på langlista. Har lest den ferdig denne uka og digget den 😀 Mener det er et urolig viktig bidrag, som viser at det er mange som fortjener et spark bak, ikke bare oss sløve bokbloggere men folk som er langt mer makt (for eksempel de som skriver lærebøker).