Nok en bok som biblioteket lurer på om de ikke kan få igjen snart. Denne har jeg nok egentlig mye å si om, men jeg orker ikke. Jeg lånte den fordi forlagets omtale på Facebook gjorde meg nysgjerrig, og leste den ferdig fordi den er kort. Utover det kan dere egentlig heller lese Elisabeths utmerkede innlegg på Bokstavelig talt, siden hun oppsummerer alt som er galt med Den siste vostjakeren. Ikke er den morsom. Ikke er det god krim-slash-spenning. Ikke er den lingvistisk interessant (selv om vi skulle godta premisset om et uendret bindeleddsspråk: Hvor spennende er det egentlig med et fiktivt sådan?). Jarmos misogynisme kan man hevde er ment som satire, men jeg leser ingenting som ikke tyder på at også forfatteren synes at Olga er latterlig fordi hun er feit og stygg, eller at Margareetas desperasjon over et tapt liv er verdt noe annet enn humring. For ikke å snakke om den skremmende «white man’s burden»-aktige fremstillingen av Ivan. Nei. Pføy. Styr unna.
One thought to “Den siste vostjakeren – Diego Marani”