Mamma leste boka høyt for meg. Boka var morsom. Det var veldig morsomt når det sto
han stakk hånda i lomma og trakk fram noe som han kastet til Alfred.
– Her, sa han, – et supervåpen!
Alfred grep boksåpneren og svingte den foran seg.
– HAN HAR EN BOKSÅPNER! hylte bokseridderne skrekkslagne.
(Side 166.)
Som dere ser har vi en ny bidragsyter her på bloggen. Jeg tror ikke vi skal vente oss de dype analysene sånn helt med en gang, men øvelse gjør mester.
Når det gjelder boka har mamma (altså jeg) kjøpt den på loppemarked på grunn av illustrasjonene av Thore Hansen (Flinke Mannen). Men det var et vellykket kjøp, boka var underholdende, ganskel skummel til tider og hadde et slags budskap som man nok kan applaudere i at det er viktig å ikke glemme hverandre. Anbefales både av mor og datter.