Søvndyssende smakebit på en søndag

Vel, strengt tatt er det kanskje ikke søvndyssende. Men jeg har oppdaget at ettåringen sovner fortere om jeg hvisker til hen mens jeg sitter der, og da må man jo ha noe å hviske. De siste par kveldene har jeg husket å ta med meg bok, så hen har fått sovne til at jeg leste «høyt» fra Broken Homes, men når jeg har sittet der uten bok har jeg måttet ty til hukommelsen. Og et av diktene jeg derfor har deklamert – hviskende – en del ganger i det siste er André Bjerkes Den lyriske smerte. Man kan argumentere for at dette er et merkelig dikt å kunne utenat, men jeg synes det er så herlig. Og siden det er søndag passer det vel ganske fint å dele det som en smakebit fra Bjerkes samlede dikt, en bok alle burde lese (i). Jeg har Aschehougs utgave fra 2003.

Den lyriske smerte

Poesiens modernister
unngår som bekjent å skrive
dikt om det som kanskje frister
til et vennlig syn på livet.
Poesiens modernister
har begrenset konsekvent
versekunstens klangregister
til en enkelt sort tangent,
hvor de spiller sjelenød,
død og angst og angst og død.

Poesiens modernister
ser i dypt rettferdig vrede
på den lille smaksfilister
som av dikt forlanger glede.
Er lyrikk en helselære?
Skal poeten kanskje bære
«kraft til andre»? Reis og ryk!
Syk skal poesien være.
Denne tid er nemlig syk.

Bør man leke lystig seiler
når man trues av tyfon?
Den som er en dikter, peiler
verdens onde posisjon.
Dikterne var alle tider
de som led, og de som lider
de som ved vulkanens krater
gjør nitide angst-notater,
verdenssmertens pasienter
som på Dødens forkontor
dulmer angsten mens de venter,
ved å tolke den i ord!

Derfor må det ekte dikt
utsi pasientens vånde:
Kariøse tenner, gikt,
prostata og dårlig ånde,
muskelsvinn og paralyse,
gallesten og øresus,
varig svekket hypofyse,
nyregrus og nesegrus,
mavesår og sår i hodet,
kommer diktets ånd til gode!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.