Det har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.
Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.
Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.
(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.
2 thoughts to “Anger – Roy Jacobsen”