Anita har sendt meg denne utfordringen som har sin rot i engelske Big books TAG:
– Finn de fem tykkeste bøkene i bokhyllen din som du har lest.
– og de to tykkeste bøkene i din TBR-PILE (dvs.Bøker du ikke har lest enda)
Nå skal jeg ikke si at jeg har sett gjennom absolutt alle kandidatene i hylla for å sjekke sidetall, men dette er i alle fall fem av de tykkeste jeg har lest:
- Ulysses av James Joyce (933 sider)
- Ship of Destiny (Liveship Traders book 3) av Robin Hobb (903 sider)
- Cecilia av Fanny Burney (941 sider)
- Shantaram av Gregory David Roberts (933 sider)
- Brødrene Karamásov av Fjodor M. Dostojevskij (852 sider)
Jeg fant mange på 600-700 sider, i grunn. Men oppunder tusen later til å være en øvre grense, er bøkene tykkere er de gjerne delt i trilogier (med separat tittel for hver del, både Cecilia og Brødrene Karamásov ble garantert utgitt i flere deler når de kom, men da med én tittel og «Del 1» osv.). Det er like greit, i grunn. Jeg liker mursteiner i den forstand at jeg liker lange, kompliserte historier, men det er ikke spesielt praktisk å lese bøker, selv i pocket, når de blir på 700 sider og oppover. Det blir rett og slett for tungt på alle måter.
To av de tykkeste jeg har på vent passerer denne grensen, de er kjøpt på samme loppemarked for en slikk og ingenting:
- Underworld av Don DeLillo (827 sider)
- Mason & Dixon av Thomas Pynchon (784 sider)
Nå bør jeg selvsagt utfordre noen andre bokbloggere… Jeg får forsøke å treffe på noen som ikke allerede har blitt utfordret, men har ikke tid til å sjekke så veldig nøye:
Hysj! Lesing pågår (selv om hun er på flyttefot og derfor kan få litt vansker)
Og det får holde 🙂
Shantaram har jeg hørt mye bra om, men ikke lest selv. Ulysses er vel boka «alle » skryter på seg å ha lest, men ingen har? (dette leste jeg i en artikkel altså) VArd en tung, sånn innholdmessig?
Jeg er imponert over at du har lest Ulysses. Jeg har prøvd et par ganger, men aldri kommet særlig lengre enn et par sider. Siste gang var rett før jeg skulle en tur til Dublin, men jeg ga opp. Brødrene Karamasov har jeg kun lest deler av.
Shantaram ble jeg ganske forelsket i, den føltes ikke lang i det hele tatt.
Ulysses leste jeg en sommer når jeg var student, etter å ha likt A Portrait of the Artist as a Young Man veldig godt. Jeg regnet ut at jeg måtte lese 15 sider per dag for å komme gjennom før studiestart, og så gjorde jeg det… Noen dager slet jeg, andre dager gikk det helt av seg selv og jeg leste langt mer enn 15 sider. Hvert kapittel er skrevet i forskjellig stil, så det varierer hvor «vanskelig» det er. Innholdsmessig er det forsåvidt ganske enkelt, språk- og stilmessig er det av og til nokså ugjennomtrengelig. Min Penguin-utgave har gode end-notes, da. Det hjalp.
Jeg har den på «skal lese igjen snart»-lista, jeg startet en gjenlesing før en Dublin-tur nylig, men rakk ikke så langt. Men en dag…
Brødrene Karamasov ble lest som pensum, Cecilia og Ulysses som frivillig ekstralesing utenom pensum i forbindelse med litteraturstudier. Sånn sett føles alle tre som litt «juks» i denne sammenhengen 🙂
En kuriositet, forresten: Jeg fikk pappa til å kjøpe Ulysses til meg i USA når han var på gjennomreise. Det sparte jeg flere hundre kroner på i forhold til å kjøpe den på engelsk i Norge. Dette var nemlig før Amazon. Jepp.
Verden har gått framover på noen punkter i alle fall 🙂
Hei! Artig at min utgave av Ulysses bare har 616 sider.
Oi, det var stor forskjell. Har du den på norsk eller engelsk?
ER James Joyce generelt tung, tror du? Jeg har kikket på Ulysses noen ganger, og tenker at en dag.. Jeg var på James Joyce-museet da jeg var i Dublin for et par år siden, og kjøpte med med et svart bærenett som jeg ofte går med, med Joyce på forsiden- føler meg så litterær..hehe. Kjøpte også med meg Dubliners i en sånn liten fin bok,- men har ikke lest den enda. Men den virket ikke spesielt krevende..
Dubliners er ikke spesielt tung. Ikke helt min greie, jeg er generelt ikke glad i noveller, men visstnok grei intro til Joyce. A Portrait of the Artist as a Young Man er heller ikke tung, og den liker jeg veldig godt (selv om det er lenge siden jeg leste den, sikkert på tide å lese den også igjen). Altså, det er jo såkalt seriøs litteratur og en «klassiker», men det er en tradisjonell roman, ikke bevissthetsstrøm eller andre narrative finurligheter.