Mamma hadde kjøpt Hytteboken på Mammutsalget, tror jeg. Den gikk meg hus forbi på salget, men når den lå der så tilforlatelig på hyttebordet i påsken måtte jeg kikke litt, og endte med å lese den – mer eller mindre – fra perm til perm. Akkurat det er den slett ikke egentlig designet for. Hytteboken er en bok som er lagd for å småleses i litt her og litt der. Når det er sagt gikk det helt fint å lese den som jeg gjorde også.
Innholdet består av en rekke ting det kan være kjekt å ha på en hytte. Her er historien om hvordan vi endte med så mye ferie som vi kan tilbringe på hytta. Her er bilder av fine hytter, og av mennesker som går på ski og røyker (et av mine favorittoppslag). Her er quiz-spørsmål med en rekke temaer, som er vanskelige nok til å være morsomme (jeg klarte vel knapt halvparten av litteraturspørsmålene sånn på sparket, og det synes jeg er ganske passe). Her er historien om plater Atle Nielsen ikke lenger har i samlingen sin (men som han gjerne skulle hatt, altså plater han på en eller annen måte her mistet). Riktig så trivelig synes jeg det var.
Er det stor kunst? Nei. Det er det da heller ikke ment å være (tror jeg). Men det er virkelig en ganske perfekt bok å ha på hytta, for å smålese litt i her og der, eller lese fra perm til perm om man vil.
En feil har den: Den skulle selvsagt hett Hytteboka. Jeg grøsser litt hver gang jeg må skrive Hytteboken. Noen hang-ups har man jo.