Denne uken lurer Lyran på hva slags bøker som er utfordrende for oss å lese, hva tar oss ut av komfortsonen?
1. Trillere, spøkelseshistorier og en del krim: All form for litteratur som er ment å skremme leseren holder jeg meg for det meste unna. Det er ikke det at det er utfordrende å lese, som sådan, og noe av det liker jeg egentlig svært godt å lese, men jeg får mareritt. Skikkelig, skikkelig ekle mareritt som får meg til å føle meg fem år gammel igjen og ønske å få sove mellom mamma og pappa i dobbeltsenga. Sist jeg leste to Jo Nesbø-bøker på rad fikk jeg et sånt mareritt, så nå passer jeg på å bare lese en krimbok om gangen. Det har så langt gått bra.
2. Lyrikk: Det er ikke vanskelig å lese lyrikk, men jeg glemmer liksom at det går an.
3. Norsk samtidslitteratur: Jeg blir som regel skuffet, selv når det er prisvinnere vi snakker om. Det gjør terskelen for å plukke opp en bok så mye høyere, og viljen til å engasjere seg i den svakere (og er dermed en catch 22, engasjerer jeg meg ikke blir jo boka i hvert fall ikke bra).