Denne helgens tema for bokbloggsjerkan er
Vilken bok har den mest fantastiska titeln enligt dig?
Det er forsåvidt et enkelt spørsmål, for jeg har enda ikke gått lei av Sarah Shankmans I Still Miss my Man, but my Aim is Getting Better.
Det har vært flere diskusjoner rundt om i det siste om hvorvidt omslaget på bøkene er viktig. Mitt synspunkt på den saken er at det har noe å si når jeg vandrer på måfå i bokhandelen, sjansen for at jeg plukker opp en bok med tiltalende forside er selvsagt størst. Men for meg vil jeg vel si at tittelen er enda viktigere. En tittel som gjør meg nysgjerrig er et stort pluss. Det er ikke sånn at jeg ikke vil lese en bok dersom tittelen er dårlig, men enkelte titler bare roper til meg fra hyllen, og i tilfellet Sarah Shankman MÅTTE jeg bare lese en bok med en så fantastisk tittel.
Og fordelen, selvsagt, med titler er at de også er synlige når bøkene står side om side på normal måte, ikke bare når de ligger til utstilling. En pen forside synes ikke når boka står i hylla hjemme, titlene, derimot lyser mot meg og gjør meg glad når jeg skummer dem i forbifarten.
Det er mange titlar eg likar, og eg har ein tendens til å like lange titlar som «Special topics in calamity physics», «The Long, Dark Tea-time of the Soul», «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy», «Tomorrow, when the War began», «Kjærlighet, nysgjerrighet, prozac og tvil», «To Say nothing of the Dog», «Fried Green Tomatoes at the Whistle Stop Café», m.fl.
Men, eg må innrømme at eg har ein favorittittel fordi om boka ikkje er favorittboka: «En hylles til den frie høne» av Paula Fure.
Det var en av de roligaste titlar jag sett 🙂 Är den lika bra som den låter?
Flere av de du nevner, Eva, er jeg også svært glad i. Særlig «The Long, Dark Tea-time of the Soul», Adams titler er generelt gode. Hans siste, som aldri ble ferdig, har jo den fantastiske tittelen «The Salmon of Doubt».
Boka er ikke fullt så bra som tittelen, Monika, men definitivt lesverdig, og jeg fikk lyst til å lete på Abebooks.com etter flere Shankman-bøker nå som jeg ble minnet på dem. Jeg blogget om boken allerede i 2002: https://www.sandlund.net/bookblog/2002/07/i-still-miss-my-man-but-my-aim-is-getting-better/ Så jeg har hatt god tid til å bli lei av tittelen, men den får meg fortsatt til å smile.