Endelig ble det mulig å få fatt i Frelseren til en nogenlunde ok pris, så endelig fikk jeg lest den. Fort gikk det også. Boka var veldig bra, men jeg kom jo selvsagt på hvorfor jeg ikke kan lese så mange realistiske krim-bøker på rad. Det er nemlig slik at i «snill krim» – Agata Christie for eksempel – er det som regel slik at de som blir drept «fortjener» det (i den grad det er mulig, selvsagt) og dersom morderen er sympatisk så løser det seg liksom ganske bra til slutt. Sånn er det ikke i virkeligheten, selvsagt. I virkeligheten er det til stadighet folk som blir drept som ikke har gjort noe som helst for å fortjene en vrikket fot en gang. Sånn er det gjerne også i realistisk krim – det er noe av det som gjør den realistisk. Og sånn er det i Nesbø, og jeg liker det virkelig ikke når «feil» mennesker dør. Ikke at jeg synes at han skulle begynne å skrive «snille» krimbøker, da ville ikke bøkene være på langt nær så gode, men jeg må altså prøve å huske at jeg ikke skal lese flere slike bøker på rad, for det har jeg ikke godt av.
Men en om gangen er helt fint, og Frelseren levde opp til forventningene. Kan anbefales på det varmeste – men begynn i andre enden dersom du ikke har lest noe Nesbø før.