Det er svært hyggelig å lese ny (for meg) krim som ikke irriterer mer enn den behager (ok, behager er et dårlig ord når det gjelder god krim, men det er det beste jeg kommer på akkurat nå). Åsa Larsson skriver meget godt og sikkert, og historien har akkurat så mye driv som den bør ha. Jeg har nettopp «måttet» lese ferdig de siste 10 sidene etter å ha ankommet jobb – det var vanskelig å legge fra seg boka i går kveld, i dag var det platt umulig.