Dette er en pinlig parodi av en bok, der forfatteren bedriver ablegøyer med politisk realitylitteratur og er utelukkende subjektiv i sin framstilling.
Neida. Jeg bare tester evnen til å skrive en sammenhengende setning der jeg bruker alle ordene i en gitt liste, i dette tilfellet John Erik Rileys liste på «Sju ord man bør unngå å bruke i anmeldelser av denne boka». Problemet er selvsagt at setningen på ingen måte beskriver San Francisco… Vi begynner på nytt:
Spartacus har skjønt det. «Det» i dette tilfellet er at normale reiseguider kan være interessante nok (jeg har f.eks. nettopp lest mesteparten av The Rough Guide to Copenhagen) men det man virkelig kan kose seg med er personlige beretninger, og da gjerne velskrevne sådanne – derfor spør man gjerne noen som allerede kan skrive om å berette… Hepp, vi har «Forfatterens guide» serien.
Jeg vet lite on San Francisco – jeg innbiller meg at jeg vet en smule mer etter å ha lest denne boka – og jeg har ingen umiddelbare planer om å reise dit. Men det er nettopp det som er så fint med denne typen «guidebøker», man behøver slett ikke ha reiseplaner for å ha glede av dem. Riley forteller om livet i SF (en by som høres ekstra forlokkende ut i forkortelse for oss som av og til liker en science fiction fortelling eller to…) og entusiasmen hans er smittende. Dette er langt fra pinlig eller parodisk. Faktisk er det eneste ordet fra hans liste på sju som jeg har lyst til å bruke «subjektiv» – det ville vært trist om ikke boka var subjektiv, det er jo nettopp det som er poenget.