I februar ba jeg om tips til bøker jeg kunne lese i The Storygraph Reads the World 2025 på Bluesky, «gjerne ikke bare «samtidslitteratur», hadde vært kult med sci-fi fra Mexico, liksom», skrev jeg og ekkokammeret mitt leverte. For Mexico fikk jeg tips om Mexican Gothic av Silvia Moreno-Garcia, men siden den er klassifisert som horror slo jeg den raskt fra med. Derimot har forfatteren også skrevet i andre sjangere, og Gods of Jade and Shadow hadde biblioteket, så da landet jeg på den.
Bokens hovedperson, Casiopeia, er en slags Askepottskikkelse i begynnelsen av boka, men snarere enn stemoren er det bestefaren, tanter og fettere hun slaver for, i hjemmet i en småby på Yucatán-halvøya, der familien er blant de viktigste i byen. Handlingen foregår en gang på 1920-tallet, «the jazz age» er i full sving og i storbyen har damene kort hår og «flapper»-kjoler, men i hjembyen er det presten og strenge katolske regler som gjelder. Historien starter for fullt når Casiopeia ved et uhell vekker en gammel meksikansk gud, Hun-Kamé, og binder sin skjebne til hans. Han er den rettmessige herskeren over Xibalba, dødsriket, men har blitt utsatt for ett kupp av sin yngre tvillingbror.
Mytologien i boka bygger på Maya-tradisjoner og da særlig Popol Vuh, og det er mulig at noen som kjenner til de mytene vil få en enda rikere opplevelse av boka, men det er slett ikke nødvendig, de begrepene du trenger å forstå forklares gjennom historien og det er i tillegg en ordliste til slutt dersom du føler behov for enda tydeligere definisjoner.
Selve handlingen er godt oppbygd og selv om jeg på et tidspunkt ble nervøs for at vi skulle ende med en slags romanse og «lykkelig til sine dagers ende» (eller til den dødelige partens ende, i alle fall) ble det håndtert på en måte som ga mening i historien uten at jeg måtte kaste boka tvers over rommet (romanser mellom dødelige mennesker og ikke-dødelige vesener er blant mine mest mislikte troper).
Et problem er at forfatteren litt for ofte forklarer meg det som skjer, i stedet for å vise det. Særlig var det Hun-Kamés gradvise menneskeliggjøring som ble vel ofte overtydelig forklart, jeg tror boka hadde vært bedre om forfatteren hadde hatt mer tiltro til leserens forestillingsevner. Det er nok med virkende til at boka ikke ble ordentlig engasjerende for meg, først helt mot slutten, med kanskje femti sider igjen ble den brått «umulig» å legge fra seg. Hadde jeg bare lest den for underholdningens skyld er jeg ikke sikker på at jeg hadde lest så langt, men nå var jeg jo også interessert i det meksikanske, og ikke mist i å kunne krysse av Mexico i utfordringen. Bare en delvis anbefaling der, altså.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.
Jeg hørte først om Patricia Lockwoods memoar Priestdaddy på podcasten Reading Glasses, og slang den med på en bokbestilling der jeg trengte å oppnå en høyere sum for gratis frakt kort tid etterpå. Senere har jeg også sett den nevnt andre steder, uten at jeg husker hvor. Gjennomgående for de som har nevnt den har vært at de har understreket hvor hysterisk morsom den er, og det ser man jo også at alle som har blitt blurbet fokuserte på.
Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.
Ok, dette blir egentlig ingen omtale av boka, men mer en liten refleksjon og/eller et hjertesukk. Jeg begynte på Felix Ever After av Kacen Callender i mai i fjor og leste litt over en tredjedel før jeg bare ikke plukket den opp igjen. Det var overhodet ikke et bevisst valg, den lå i «disse bøkene holder jeg på med»-bunken, lett tilgjengelig ved siden av godstolen.
Når en kollega av meg nylig gikk av med pensjon ble det poengtert at han ville få mer tid til å lese finsk litteratur, hvorpå han måtte rykke ut og korrigere: Det er islandsk litteratur han er spesielt opptatt av. Siden Island er et av landene på 
Her går jeg rundt og holder meg stort sett til sakprosa og gjenlesing og klarer i liten grad å begynne på – og i alle fall ikke fullføre – nye-for-meg romaner. Men så kommer 
En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.
En ettermiddag i januar var jeg og tolvåringen på biblioteket for å fordrive tiden mens vi ventet på at den nyslåtte attenåringen skulle være ferdig på skolen så vi kunne gå for å spise bursdagsmiddag. Vi fant oss en ledig sofa i nærheten av reisebøkene, så da jeg begynte å kikke i hyllene for å finne noe å lese mens vi ventet var det der blikket mitt falt. Og der så jeg et kjent navn, som jeg ikke egentlig hadde forventet å finne i akkurat de hyllene. Jeg kjenner til Alf B. Bryn som forfatteren av Peter van Heeren-bøkene. Den første av disse – Peter van Heeren tar skeen i den anden haand – kom jeg over på et sånt «vi selger ut resteopplagene»-salg en gang for sikkert 30 år siden. Den serien er rett og slett fornøyelig (og nå har jeg definitivt lyst til å lese den igjen), så når det viser seg at Bryn har skrevet en bok om fjellklatring tenkte jeg at den var verdt å sjekke ut. Jeg leste nok i sofaen på biblioteket den dagen til å konstatere at jeg ville lese ferdig, så jeg lånte med meg boken hjem.
