Words are just words

I spent yesterday evening obsessively reading my Twitter stream, checking facebook, nrk.no and aftenposten.no occasionally to see if I’d missed anything (I hadn’t. Twitter was by far the most up to date source of news yesterday). I passed a milestone by turning on the news despite the kid being awake, in the room and not too preoccupied to watch with me. Mercifully they’re too young to really get it, they were most interested in the ambulances, focused on how they were helping people, not registering the talk of those who were beyond help.

When I went to bed the casualty list was at 7 in Oslo, 9 or 10 at Utøya. I suspected the numbers for Utøya would rise, from what I’d read on Twitter the situation was bound to be chaotic, but I fervently hoped not, thinking “How many people can a lone gunman hit?”

I woke up to official numbers of “at least 80” killed at Utøya. The answer to my question, therefore, was obviously: “Way, way too many.”

As far as I know, I don’t know any of the victims (whether dead, injured or “just” traumatised) directly. But ours is such a small country, the degree of separation is bound to be tiny. I’ll know someone who knows someone. I’ll know someone who lost a child, a friend, a relative.

It’s a horrible, terrible, no-good day.

Still, I’m grateful.

First of all I’m grateful that my nearest and dearest are safe and sound, of course.

And I’m grateful that the Norwegian police seemed to handle everything pretty much perfectly. Their responses to the press have been exemplary (not so all the questions from said press). They obviously had plans to handle a much worse situation (I know it might be diffucult to imagine the situation being worse just now), getting people out of all suspected targets, telling people to remain calm, but to get out of the centre of Oslo and to avoid big gatherings. If there had been a series of bombs rather than just the one, their response would have been the only correct way of handling it. This is reassuring. We can’t avoid madmen completely, at least not without becoming the sort of society it wouldn’t be worth living in, but we can minimise their impact.

I’m also, though it might sound strange, grateful that the perpetrator seems to have been a right-wing fundamentalist rather than a muslim fundamentalist. It makes the horror that was yesterday no less terrifying, but it may make the reactions to come less horrible. Yesterday there were already plenty of reports of “muslim-looking” people in Oslo being hassled, or even physically attacked. It is to be hoped that that idiocy is curtailed now.

And I am profoundly grateful that the reaction from the Prime Minister, and from everyone else who really matters, has been – throughout, also when the perpetrator(s) were unknown – to keep calm, to stand together and most of all to not let fear rule our actions. Democracy – the principle that everyone is entitled to an opinion and is to be allowed to state that opinion – is one of the things that make our society great. Though, as it turns out, this is not “our 9/11”, it’s more like “our Oklahoma”, still the contrast in the reactions from our leaders expressed on Twitter and Facebook this morning is not without significance:

G.W. Bush, 9/11: “We’re gonna hunt you down.”
Stoltenberg, 22/7: “We will retaliate with more democracy”.

The AUF leader has already expressed the opinion that the camps at Utøya should continue every summer, in defiance of one maniac’s wish to stop them. I hope they do.

Links, quotes and other stuff I’d like to keep track of:

Syltegeek på Twitter:

Måtte han forstå hva han har gjort. #forbannelse

Utmerket leder i Aftenbladet.

Svelle på Twitter:

AUF bør fortsette med sommerleirene. Resten av året bør Utøya bli nasjonalt senter for de ideene gjerningsmannen hatet.

Finn en feil.

Historier fra folk som var på Utøya:

Jeanette_F på Twitter:

Kjære aviser. Denne mannen gjorde klar en pressepakke når han la ut portrettbilder på fb. Ikke bruk dem.

Anders Heger på Twitter:

Han skal ha en forsvarer, en lang og god rettssak, human straff, så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi.

Sterkt blogginnlegg fra en mor (som har fått datteren sin hjem i god behold): Til deg som planla å drepe min datter (og jada, jeg griner).

Mariusgenser på Twitter:

Det jeg skjønner nå som jeg ikke skjønte i går er: Dette landet virker. Og jeg er uendelig takknemlig for det.

Kven er terroristen.

Jo Nesbø in English in the Guardian.

So, are you celebrating?

Because, frankly, celebrating seems a little wrong to me.

I’ve been reading reactions on twitter today, and though I feel something akin to relief, I also find it diffucult to find joy in another human being’s death. I found this tweet from boywithredwings sums it up best so far:

A monster is one who takes pleasure in the death of his enemies. A monster is dead. Take great care in how you respond to that news.

That said, I find reading twitter easier than reading traditional news media. Twitter offers rather more in the way of dark humour, which is a good thing in my opinion.

And I couldn’t help smile at the trending topics just now:

twitter_trends_02052011

I mean, really, Jack Bauer and Megatron? Huh.

I dag konstanterer vi

At verden lar seg sjokkere med enkle midler. I hvert fall i følge dagbladet.no.

db_28012011

Selv er jeg muligens vagt forstyrret av det hunde-puppebildet, jeg vet ikke om jeg egentlig trengte å se det, Dagbladet? Men sjokkert? Nei. Og Andrej Pejic er jeg ikke sjokkert over i det hele tatt, og det later da vitterlig ikke moteverdnen til å være, heller, i følge artikkelen.

Kanskje det bare er Dagbladets ingressforfatter som er lett å sjokkere?

Janus

Jeg tok bilde av Dagbladet på avisstativet på Gardermoen på fredag. Kanskje jeg får lastet opp bildet også, etterhvert, men i mellomtiden kan jeg jo fortelle dere hva som sto:

Slik var livet i SKREKKENS HUS
– Pyntet med engler
– Delte seng med barna
– Besatt av overgrepsbok

Nå har det seg sånn at Alvdal-saken ikke er særlig morsom. Faktisk forsøker jeg å la være å lese noe særlig om den, for jeg blir bare deprimert. Men, altså, to ting slo meg når jeg så denne forsiden:

1. Hahaha, nå må de snart fengsle alle interiørbloggerne.

2. Sjenker de som skriver avisoverskrifter overhodet en tanke på at barn også kan lese?

Så for å ta punkt 1 først, for vi kan vel trenge en god latter? “Pyntet med engler”! Visste jeg det ikke! Nå har vel ikke engler ennå vært tema i Magnhilds Shabby Fredag, men det er vel bare et spørsmål om tid, siden det helt klart faller i samme kategori som madonnaer, krusifiks, prinsesser og muligens sinkhus. Så hvis det å pynte med engler er en essensiell ingrediens for å skape et skrekkens hus må jo en del damer rundt om i landet være godt i gang. Akkurat det der humret jeg godt over for meg selv.

Journalistisk sett er det selvsagt bare slett arbeid. Det får hele oppsettet til å fremstå som en dårlig vits. Oooh, hun pyntet med engler – cue scary music. Osv. Hadde det enda vært noe de fleste anser som litt nifst – vampyrer eller noe sånt – eller noe som hadde med sex å gjøre – pin-up’er eller fruktbarhetssymboler eller noe. At jeg personlig ville finne et hus fullt av engler litt creepy trodde jeg egentlig at gjorde meg til en minoritet, men tydeligvis ikke.

Men så var det den mer alvorlige siden av saken. Egentlig kunne man vel tatt nesten enhver forside fra enhver tabloid som eksempel, men nå var jeg jo så godt i gang med denne. For jeg gruer meg til snuppa lærer å lese og jeg må begynne å forklare hva krigstypene egentlig sier. Og akkurat her står jo spørsmålene i kø for de stakkars foreldrene rundt omkring i Norge. For både det å pynte med engler og det å dele seng med barna sine er faktisk HELT NORMALT. Ok, i sammenhengen er i hvert fall den sengedelingen noe suspekt, men sånn for seg sjøl er det like lite sensasjonelt som å hjelpe barna å kle av eller på seg, for eksempel. Og hva folk velger å pynte med er da rimelig irrelevant uansett. Nå tror jeg neppe landets 7-åringer siden fredag har gått rundt og spurt seg om mamma og pappa egentlig er slemme siden de pynter med engler, men hva med de som har en kamerat som både har avslørt at de av og til deler seng med mor og som i tillegg har en glassengel i vinduet? Skal vi forvente at unger allerede fra de lærer å lese skal være fullt kapable mediekritikere? Trenger jeg, som voksen og nyhetsinteressert, å lese dette på forsiden? Gir det meg noe, egentlig?

Barneombudet klaget på dagens overskrift på Twitter i dag:

Dagbladet er uendelig vulgære i sitt valg av forside-tekst i dag. “Overgreps-festene” er langt over grensen. Også barn leser forsiden.

Jeg er helt ut enig i den også. Hva søren er en overgrepsfest? Jeg skjønner det ikke selv en gang, jeg har da i hvert fall ikke lyst til å forsøke å forklare det til en 9-åring.

News in briefs

…or shorts, if you like.

– If the parties that make up our coalition government were in agreement all the time they wouldn’t need to be three parties. Could the media please stop trying to make a mountain of a molehill? (No, I guess not.)

– If Ingrid Betancourt doesn’t want to talk about her experiences as a hostage, perhaps she ought to stop saying yes to appearing on talk shows? (Or: What the f was Grosvold supposed to ask her? “So, uhm, which celebrity would you most like to have sex with?”? No, I didn’t watch the show so I don’t actually have any idea of what I’m talking about.)

–  Best line ever on Nytt på nytt this evening and now I’ve forgotten what it was. I might have to watch it again online just to find out.

– Does anyone (outside his and her immediate circle of family/friends) actually, seriously care that Peter Nortug has a new girlfriend?

– NaBloPoMo didn’t quite work out for me, did it?

Congratulations

Mr. soon-to-be President. May you acomplish all you imagined you might be able to do, and have fun doing so.

And congratulations to you, the people of the United States of America. You did the right thing. I am profoundly grateful.

Edit: You need to read this and this (via – yes, they made me tear up, too. Sentimental sap that I am.).

Another edit: Not all the news are good, though.