Noen dager åpner man nettavisen og ser overskriften og tenker: “Jøss, er HAN død?”
Noen dager tenker man: “Jøss, har ikke han vært død lenge?”
Og noen dager blir man nesten på gråten.
I dag er en dag av den siste typen. Gustav Lorentzen er død. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på at jeg tror på det. For å sitere Mikkel Grüner på Twitter:
Lorentzen? DØD?? Jeg var ellers ganske sikker på at han hadde fått bevilget fritak.
Det er selvsagt delvis fordi Gustav Lorentzen ER Ludvigsen, og Ludvigsen er jo en snål liten fyr som bor i en tunnel. Og små snåle fyrer som bor i tunneler dør jo ikke bare sånn uten videre. I hvert fall ikke av hjertestans under et o-løp.
Og hva skal stakkars Knutsen gjøre nå? Tør han å bli boende i tunnelen helt alene? Hvor skal han ellers bo?
Knutsen og Ludvigsen har vært en del av min bevissthet så lenge jeg kan huske. Vi hadde de første historiene på en gul kassett – tatt opp fra radio, tror jeg. Den hørte jeg på i bilen når jeg fortsatt måtte sitte på pute (og vi sluttet jo med slikt mye tidligere den gangen). Og alle platene, selvsagt. På LP eller kassett. Og etterpå har jeg kjøpt dem på CD. Og så rippet dem til MP3 for å kunne ha dem som del av standardspillelisten på MP3-spilleren.
Verden er blitt et fattigere sted. Heldigvis har vi fortsatt platene.
Hvil i fred, Gustav Lorentzen. Jeg regner med du finner både gyngehest, skinke og syltetøy der du er nå, det vil kle deg bedre enn harpe.
(Og jeg som aldri kom meg på Knutsen og Ludvigsen konsert. Pokker.)