Jeg sitter med ryggen delvis vendt mot vinduet, og akkurat nå har jeg solen temmelig rett bak meg. Formodentlig for å hindre ubehagelig gjenskinn i dataskjermen har bygningen jeg sitter i slike fine sensor-styrte persienner som går opp og ned og åpner og lukker seg automatisk.
Problemet er bare at sensoren slett ikke sitter på et sted som får samme mengde sol som mitt vindu. Persiennene går sjelden ned før ti om formiddagen og klokken fire tar de kvelden (det siste er jeg tilbøyelig til å ta som et hint om at det er på tide å gå hjem, til tross for at jeg heller sjelden er på jobb før nærmere halv ni). Vi har gardiner, men de er hvite.
Så akkurat nå er mesteparten av venstre side av skjermen min uleselig – tapt i lav høstsol. det er da pent, bevares, men neppe bra for øynene og noe ødeleggende for konsentrasjonen.
Hurra for et automatisert sammfunn. Jeg tror jeg skal ta meg en tur bort til tekjøkkenet og hente meg en kopp med veske som er “almost, but not quite, entirely unlike tea”. Eller kaffe.
