Man kan si det har vært en bra helg. Juleølet ble særdeles drikkelig etter tilsatt sitronbrus (selv om vi lurte på om vi skulle klare å bli kastet ut p.g.a. “medbrakt” – brus, mener jeg), og vi kom oss hjem uten uhell begge to – til tross for at Martin altså hadde fått i seg til dels store mengder juleøl (uten brus, vel å merke).
Lørdag morgen var lang og lat men vi kom oss da til slutt ut av huset og reiste på utflukt til Nesodden for at jeg skulle få sikret meg noen flasker Ardbeg 17 (det var kun fem flasker igjen i Norge og fire av dem var på Nesodden). Bortsett fra at vi holdt på å gå oss bort var det forsåvidt en vellykket tur, og å stå på fordekket på fergen i strålende solskinn er ikke å forakte. Etterpå gikk vi hjem til meg og lagde risegrynsgrøt (etter å ha lest på melkekartongen at lørdag er grøtdag, lettpåvirkelige som vi er) og halvsov på sofaen (frisk luft er ikke bra).
Utpå kvelden kom vi oss omsider ut (etter Fame Academy og Parkinson) og ankom fest hos kollega av meg fashionably late. Det hadde kanskje ikke vært så uhøflig om vi ikke hadde forlatt lokalet igjen en time senere… Jeg er desverre særdeles lite tolerant når det gjelder høy musikk så lenge musikken bare er der som bakgrunnsstøy – jeg liker både å høre meg selv tenke og å kunne snakke med andre gjester uten at vi må stå og rope til hverandre. Så når noen av de andre kollegaene mine ville gå for å finne en rolig bar eller noe ble jeg gladelig med.
Vi endte på den velsignet musikkfrie Håndshaker Bar i Drammensveien siden de andre skulle med tog fra Nasjonaltheatret stasjon, og der hadde jeg noe jeg bare kan beskrive som en surrealistisk kveld. De ikke-Oslo-boende var veldig fornøyde over å kjenne igjen Petter Nome blandt gjestene (det er selvsagt noe mer spennende å se kjendiser når man ikke snubler over dem hver dag), og diskusjonen om hvor han egentlig endte med å begynne å jobbe opptok noen minutter mens vi ventet på første runde med drinker (vi kom forresten aldri til noen konklusjon, hvor jobber han egentlig?). Deretter ble det snakk om arbeid – vanskelig å unngå blandt kolleger – og to i selskapet gikk for å rekke et tog mens jeg gikk for å få påfyll på drinkene. Og så mens jeg står der og venter på oppmerksomhet fra bar-personalet griper noen meg i albuen – jeg snur meg, og hvem tror du det er? Jo nettopp Petter Nome. “Vi sitter bare og ser på antrekket ditt,” sier han, “det er så fint.”
Nå må jeg få lov til å påpeke at jeg ikke kan huske sist en fremmed mann ga meg et kompliment ute på byen – altså hadde jeg sannsynligvis blitt ganske overrasket samme hvem som snakket. På den annen side kan man jo lure på om han ikke, som kjendis, er vant til litt andre reaksjoner når han snakker til folk enn det vanlige dødelige er. Jeg mistenker at reaksjonene kanskje, på det jevne, er mindre nøkterne enn mitt “Jeg er i grunn ganske fornøyd selv. Tusen takk.” Hvorpå jeg smilende snur meg tilbake til baren for å konsentrere meg om viktigere ting, altså neste drink.
Jeg får bestillt – jeg fulgte Martins eksempel og ba Adelino lage en drink uten å spesifisere nærmere, det fungerte aldeles utmerket, godt var det nemlig – snur meg for å gå opp trappen igjen og smiler blidt til Herr Nome på veien. Kort tid etter gikk han og kameraten, så det var enden på den historien.
Resten av følget vårt forlot også lokalet omtrent på denne tiden, og det var egentlig litt synd siden Jørn Hoel kom inn døra rett etter at de hadde gått. Hvis man først er på Oslo-tur og driver med kjendis-spotting så er det jo gøy å få med seg flest mulig, mener jeg. Uansett, Hoel & Co. setter seg på et bord rett ved siden av oss, og det er da jeg finner ut at det er på tide å gå. Ikke at jeg har noe i mot Jørn Hoel, akkurat (jeg vil si min holdning til ham er – og har stort sett alltid vært – “likegyldig”), det er bare det at jeg har et noe spesiellt bilde av ham brent inn på netthinnen. For mange år siden, 10 minst, men noen år etter at han var “overalt”, dukket han nemlig opp i en drøm jeg hadde som var merkelig nok til at jeg fortsatt husker den ganske klart. Den var lang og komplisert, men hoveddelen som involverte ham gikk på at jeg vandret rundt i et stort rom (typen Obs, men med normal takhøyde) der det var omtrent 5 cm med vann over hele gulvet og i dette vannet var det reker (levende sådanne). Borte i et hjørne sto det et badekar som var fullt til randen av flere reker. Oppe i badekaret, på en opp-ned bruskasse av den gamle typen i tre, satt Jørn Hoel (i dongeri og skjorte – hva trodde du?) og øste reker ut av badekaret med en liten plastbøtte. Hva han hadde i min drøm å gjøre og hvorfor han mente at rekene heller burde være på gulvet vet jeg ikke, men med det bildet i hodet forstår du kanskje hvorfor jeg hadde problemer med å sitte rolig og nyte drinken min noe særlig lenger. Så vi gikk. På vei ut døren nede hørte vi ett bruddstykke av en samtale ved et annet bord, og det lød omtrent som så: “Well, when you are a sheep-shagger, you…” og så var vi ute og det var helt klart på tide å gå hjem og sove.
I dag har vi (etter en tilsvarende lang, lat morgen) vært på Kunst & Håndtverksmesse på Norsk Varemesse på Lillestrøm og brukt penger (akk, akk), og etterpå spist en utmerket middag i utmerket selskap hos Theresa. Og nå er det atter sengetid, da det uavvergelig vil være mandag i morgen.
Men, som sagt, det har vært en bra helg. Tar gjerne flere slike.
