Et veldig engelsk begrep, “wit”. Nå, ja, den fremste representanten – Oscar Wilde – var jo riktignok irsk, men han valgte jo å arbeide i London, så det teller vel. Stephen Fry, selvsagt, kan mistenkes for å være reinkarnasjonen av Oscar Wilde – det er ikke bare filmen fra 1997 som gjør at når jeg ser for meg Oscar Wilde ligner han til forveksling på Stephen Fry.

Og nå har jeg akkurat sett Parkinson med Stephen Fry som gjest, så da er jeg jo rimelig happy. Den andre gjesten var Robin Williams (mannen er gal, gal, gal) – så naturlig nok har jeg ledd litt.

Man kan vel si at jeg ikke er spesiellt interessert i fotball. Det ville ikke være løgn, det, nei. Ikke at mamma har innsett dette, i hvert fall tror hun stadig at jeg muligens har skiftet mening siden sist, så når jeg bodde i England ringte hun meg for å fortelle at Rosenborg hadde slått Real Madrid, eller noe sånt. Det var i hvert fall Rosenborg, og de hadde slått noen. Ikke vet jeg. Jeg var ikke så entusiastisk som hun hadde ventet…

Men dette er ganske artig – skyt straffe mot Norge. Eller saboter ved å skyte dårlig som jeg gjorde – ufrivillig, må vite (via Emme).

Ok, ok, så kilt er ikke skjørt, men prinsippet er jo det samme da. Og man kan jo ikke annet enn å elske et land der menn kan gå rundt i kilt. Mmm.

Forresten hevder den skottlandseksperten jeg kjenner at regelen for undertøy/ikke undertøy til kilt er at dersom det kommer til å være barn tilstede skal man ha på underbukse, ellers ikke. Så vet dere det, jenter.

Når man ikke er skotsk kan man jo på en måte ikke egentlig gå i klan-tartan, men det betyr ikke at man ikke kan gå i kilt (hører dere, gutter?!), for eksempel finnes det utmerkede plagg fra Utilikilts.com. Noe å tenke på som julegave i år, kanskje? Kan du skryte på deg skotske aner, finnes instruksjoner for skikkelig, ‘wraparound’ kilt også tilgjengelig på nett, selvsagt.

Gode råd fra horoskopene? Nå står ikke verden til påske.

Du er kanskje ikke helt fornøyd med tingenes tilstand, men du er i en god posisjon for å få endret på det. Hemmeligheten er å snu rundt på ting, samt begynne å lytte i stedet for å snakke hele tiden. Formuler deg kort, enkelt og søtt.

(Min utheving.)

Skal bli:

Sukker.

På tide at jeg skriver litt om bøker, sant? Det er tross alt en av hovedgrunnene til at jeg er anglofil, det også. Helene Hanff (84 charing Cross Road) forteller at hun hadde snakket med en som sa at alle finner det England de venter når de kommer dit – til hvilket hun svarer “Well, I’ll be looking for the England of English literature,” og han sier “Then it’s there.”

Og det er det. Selv Jane Austens England er der i dag. Og Jane Austen er selvsagt en stor grunn til å være anglofil. Jeg kan riktignok ikke skylde på henne, jeg oppdaget henne ikke før jeg var 19, men det er irrelevant. Alt som er med på å gjøre “sykdommen” verre er verdt å nevne.

Jane Austen må leses. Selvsagt kan man avfeie romanene hennes med at alt de handler om er hvordan unge kvinner finner seg en mann og lever lykkelig alle sine dager, skrevet på den måten høres det ut som de verste dameromaner. Men dersom man avfeier dem på den måten er det virkelig bare seg selv man lurer. Hvorfor gå glipp av en utrolig leseropplevelse bare fordi boka ender lykkelig? Selv er jeg glad i en ‘happy end’ i ny og ne, men det er da ikke derfor man leser Austen. Austen leser man fordi hun har en kontroll over det engelske språket som ikke ligner noe (derfor leser man selvsagt ikke oversettelser).

Og fordi Lizzy og Darcy får hverandre til slutt, selvsagt…

Så det så.