På tide at jeg skriver litt om bøker, sant? Det er tross alt en av hovedgrunnene til at jeg er anglofil, det også. Helene Hanff (84 charing Cross Road) forteller at hun hadde snakket med en som sa at alle finner det England de venter når de kommer dit – til hvilket hun svarer “Well, I’ll be looking for the England of English literature,” og han sier “Then it’s there.”
Og det er det. Selv Jane Austens England er der i dag. Og Jane Austen er selvsagt en stor grunn til å være anglofil. Jeg kan riktignok ikke skylde på henne, jeg oppdaget henne ikke før jeg var 19, men det er irrelevant. Alt som er med på å gjøre “sykdommen” verre er verdt å nevne.
Jane Austen må leses. Selvsagt kan man avfeie romanene hennes med at alt de handler om er hvordan unge kvinner finner seg en mann og lever lykkelig alle sine dager, skrevet på den måten høres det ut som de verste dameromaner. Men dersom man avfeier dem på den måten er det virkelig bare seg selv man lurer. Hvorfor gå glipp av en utrolig leseropplevelse bare fordi boka ender lykkelig? Selv er jeg glad i en ‘happy end’ i ny og ne, men det er da ikke derfor man leser Austen. Austen leser man fordi hun har en kontroll over det engelske språket som ikke ligner noe (derfor leser man selvsagt ikke oversettelser).
Og fordi Lizzy og Darcy får hverandre til slutt, selvsagt…
Så det så.