Ni av ti nordmenn regner altså seg selv som minst “ganske” lykkelige. Det er jo hyggelig. Det var da forsåvidt også det jeg haket av for i nettavisens avstemmning. Jeg er da ganske lykkelig, stort sett. Meget lykkelig, glimtvis. Kanskje jeg ville bli meget lykkelig hele tiden dersom jeg giftet meg (ikke mas, jeg jobber med saken) og fikk meg hus, hage, barn, volvo og hund? Statistisk sett burde det altså hjelpe (andelen som valgte alternativet “meget lykkelig” opp fra 6% for enslige til 25% for gifte). Gressplen vil jeg ikke ha, det ville jeg blitt svært ulykkelig av, men hage hadde ikke vært å forakte, man må jo ikke ha gressplen. Volvo må man kanskje ikke ha heller, men det høres så riktig ut sånn i familiesammenheng. Etter noen timer på toget i NSBs “Familievogn” lurer jeg på om ikke hund står høyere på ønskelisten enn barn, men det er vel annerledes når det er ens egne, kanskje? (Jeg håper da det, ellers lyver alle de som har barn og sier de er “meget” eller “ganske” lykkelige. Det var nemlig ikke gøy. Ikke. I. Det. Hele. Tatt.) De er da søte, alle de små barna, men de burde kommet utstyrt med mute-knapp, mangelen på dette er helt klart en designfeil på høyde med Microsofts beste. Forresten er jeg urettferdig, den mest irriterende personen i hele vognen var nemlig mammaen som satt bak meg og opprettholdt en kontinuerlig flom av meningsløse ord hovedsakelig rettet mot sønnen på – tja – ti (?). Sistnevnte svarte stort sett i enstavelsesord, og det hadde jeg stor sympati for. Så hvorfor klage på barna? Kanskje design-feilen egentlig består i mangel på av-knapp på egne ører?
Tilbake til det egentlige temaet… Det er interessant at nettavisen har valgt å illustrere sin artikkel med bilder av Martha og Ari. Er de lykkelige, mon tro? Bryr jeg meg? (Riktig svar er henholdsvis “Ingen anelse” og “Ikke særlig”.)
Jeg lurer forresten litt på de tallene angående gifte og samboende: Var de som ble spurt alene med intervjueren, mon tro? Ellers vil jeg stille meg tvilende til nøyaktigheten…
Intervjuer: Vil du si at du er “Meget lykkelig”, “Ganske lykkelig”, “Ganske ulykkelig” eller “Meget ulykkelig”?
Han: Nei, jeg vet ikke helt… “Meget ulykkelig” er kanskje mest korrekt.
Hun: Hva!?! Hvordan kan du si noe sånt? Vi har nettopp feiret fem års bryllupsdag og har akkurat fått en nydelig sønn og så sier du at du er “Meget ulykkelig”?!?
Du ser problemet?
Uansett, ni av ti? At ni av ti ikke har det så verst er jo vel og bra, men at de faktisk går rundt og vet om det selv også? Det er da ikke så ille? Kanskje FN har rett i at Norge er et bra land å bo i allikevel?