Det er få gleder i livet som å sitte i solveggen i kveldssolen et sted i Norge med utsikt til vann og et glass god rødvin i hånda, og vissheten om at mobildekningen er så dårlig at det at du har skrudd av mobilen er betydningsløst, ingen kan nå deg uansett… Verden blir så fjern og du blir tvunget til å leve i nuet for en gangs skyld.
Men langt inne i meg et sted var den en stemme som lurte på om vi ikke kunne sjekke mail på noen måte allikevel. Jeg kvalte den stemmen. Enn så lenge er hytta ett av de få steder i Norge der mobildekningen er for dårlig til samtaler. Det varer sikkert ikke så lenge, man får nyte det mens det står på.
Jeg skal få nøkkel til hytta. Jeg lurer på om det er en slags tillitsærklæring og et tegn på at foreldrene mine begynner å anse meg som voksen – sist det var snakk om noe slikt mener jeg å huske at jeg ikke ble tatt fullt så alvorlig. Det begynner vel å bli en stund siden. Det er ikke som om det er så lett å komme seg til hytta. Det er vel teoretisk mulig å hoppe av en buss og dekke det siste stykket på sykkel, men ettersom jeg nå kjenner både en og annen person med bil og en og annen person med tilgang til bil, kan det vel tenkes at jeg kan få selskap i mitt ønske om av og til å nyte skogens fred. Jeg satt til og med og kikket på vannet og tenkte at en liten jolle med seil ikke hadde vært dumt. Hvor mye må man ut med for en sånn, mon tro?