Jeg så min første russ av året her for en uke siden omtrent, og fikk et lite sjokk. Ikke fordi det var så overraskende å se russ, men fordi det gikk opp for meg at det er ti – 10! – år siden jeg var russ selv. Hvilket selvsagt er meningsløst, jeg ble jo nettopp fjorten, da kan jeg umulig ha vært russ for ti år siden. Sant er det likevel. Ute i gangen henger russedrakten min (som jeg bruker som maletøy) og på den står det Russ -93, og alle flekkene vitner om mange rom som er pusset opp siden den gangen og er dermed endra bedre vitner om at tia går (og hui som den går).
Og i dag kom jeg hjem og fant invitasjon til Kattaruss ’93 gjenforeningsfest i postkassen. Ja, ja. Heldigvis har jeg ikke tid (Trondheim 30. Mai? Tror ikke det gitt), så jeg slipper å lure på om jeg har lyst til å g?. Spørsmålet er selvsagt om noen av de andre fra klassa mi kommer til å dukke opp – dem kunne jeg godt tenkt meg å se igjen. Resten av årskullet kan det egentlig være det samme med, dem kjente jeg ikke da engang, så å se dem nå vil ikke være så himla mye morsommere enn en gjennomsnittlig tur på byen (sannsynligheten for at det ville bli kjedeligere er definitivt til stede). Sånn er det å ha gått IB, folkens. Engang sær, alltid sær.
Men gøy er det (å være sær, altså).
Om mange fra klassa tar seg en tur er vel heller tvilsomt. Om de overhodet finner så mange fra min klasse er vel faktisk tvilsomt. Du kan jo påpeke at de later til å funnet meg, og det har du jo rett i, men det er da heller ikke så vanskelig. Meg bekjent er jeg alene om mitt navn i verden, for ikke å snakke om Norge, og jeg står i telefonkatalogen, så så enkelt var det. Men enkelte fra klassa…