Ikke vet jeg hvorfor denne typen høytaler fra Jabra går under navnet “padde”, men siden den hadde samme kjælenavn hos forrige arbeidsgiver som hos nåværende er det nærmest vedtatt, den heter Padda. Problemet med Padda er at den er ganske anonym og har en tendens til å bli forlagt. Og når noen forlegger sin kommer de og vil låne vår. Og så blir den også forlagt. Og sånn starter hvert møte der noen skal delta via Skype (eller telefon) med en febrilsk leting etter en padde. Så når vi (det vil si teamet jeg jobber i) fikk hentet ut en ny padde fra IT etter at vår hadde forduftet nok en gang fant vi ut at vi skulle gjøre noe for å personliggjøre den, slik at det skulle bli vanskeligere å glemme hvem den var lånt fra og gjøre sjansen større for at den skulle finne veien tilbake dersom noen genuint glemte den på et møterom. Jeg foreslo at jeg kunne sy et nytt etui til den, i litt mer synlige farger enn det svarte som følger med fra fabrikken, og kanskje male teamnavnet vårt på den også (siden merketape har hatt tendens til å dette av etterhvert). En kollega foreslo at siden det var en padde burde etuiet se ut som en skilpadde, og siden jeg selvsagt tar en slik utfordring på strak arm er det nettopp det det ferdige etuiet ser ut som.
Sydd “fort og gæli” av quiltebomull fra stofflageret og en glidelås jeg hadde liggende, mønster aldeles etter eget hode og konstruert i farta. Øynene er et tillegg i regi nevnte kollega, men de er jo virkelig prikken over i’en.
Selve Padda har i tillegg fått “DVH” malt på seg med grønn, skimrende neglelakk.
Padda har ikke vært missing in action siden den fikk makeover, og nå nærmer det seg et år, så jeg vil kalle det en suksess.