Hva skjer’a?

Nei, jeg sitter nå her, både stuptrøtt og lys våken og klokka er ti på tre om morran. Det er mulig det er en bivirkning av en eller annen av medisinene jeg får i meg for tiden, legen snakket om fare for mareritt ifm den ene typen kvalmestillende og da er kanskje ikke søvnforstyrrelser en umulighet, selv om jeg ikke fant noe om det i pakningsvedlegget. Eller så er det kanskje bare helt normal insomnia, noe jeg tross alt ikke er fremmed for fra før (men da som regel i mer akutte stressituasjoner, før reiser f.eks.). Det skjedde tidligere denne måneden også, jeg var våken flere timer midt på natten og fikk blant annet utnyttet tiden til å fikse noen bilder som minstemann skulle ha med i barnehagen. De har timestamp, så jeg kan fastslå at det var 6. september. Siden cellegiftkuren går i treukerssykluser betyr det at det var i en heeeelt annen fase av syklusen enn jeg er i nå Sånn går det når man forsøker å telle uker midt på natten, 6. september er jo ganske nøyaktig tre uker siden, når jeg tenker meg om. Jeg fikk cellegift mandag 4. september og igjen nå på mandag, så da er det vel nærliggende å tro at søvnløshet halvannet døgn senere ER en bivirkning (enten av cellegiften eller de kvalmestillende, ikke greit å vite).

Ellers? Jeg har altså nettopp fått cellegift, det var runde tre av fire av den første typen jeg skal ha. Etter det følger en annen type, som også går over tolv uker, enten hver tredje uke som nå, eller hver uke, dersom mengden bivirkninger skulle tilsi at lavere dose hyppigere er bedre for meg. Legen mener svulsten har minket, så det må jo være positivt, og de har satt inn en markør “i tilfelle den blir så liten at de ikke finner den” fikk jeg forklart. Jeg skal altså ha kirurigi etter cellegiften og så følger det stråling etter det.

I denne runden med cellegift har jeg hatt flaks og hatt særdeles lite bivirkninger. Energinivået er lavt, særlig første uka etter kur, men siden jeg er 100 % sykemeldt kan jeg ta det med ro ved behov og prøve å fordele ting som må gjøres utover ukene, og plassere større aktiviteter etter tidspunkt i syklusen der det er mest sjanse for ok med energi. Jeg har en arbeids- og oppdragsgiver som begge er ekstremt fleksible, så jeg har kunne jobbe litt (noe sånt som et dagsverk eller halvannet i måneden), noe som både gir meg avkobling fra “å være syk” og holder hodet såpass koblet til jobb at jeg ikke mister kontakten totalt, og derfor føles lurt, planen er jo tross alt at jeg skal gjennom dette og kunne komme tilbake i full jobb. Alle timer jeg jobber rapporteres selvsagt som jobb, også til NAV slik at det ikke skal bli noe krøll i utbetalinger.

Ellers går jeg nå rundt og diller og bedriver hobby, for det meste. Det blir tid til å lese litt, men siden jeg falt for fristelsen til å begynne på den niende (?) gjenlesingen av Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie, som bare er på 20 relativt tykke bøker blir det ikke så… produktiv lesing. Men det er greit.

Håret begynte å dette av siste uka i første syklus, jeg trakk hånda gjennom og satt plutselig med en håndfull. Da gjorde jeg kort prosess og gikk løs med saks, klippemaskin og barberhøvel.

That’s a lot of hair. And that was a lot harder than expected – practically, not emotionally, it’s only hair – scissors, hair clipping machine and shaving blade. I foresee a lot of hats in my future. #fuckcancer #baldnessiscool

A post shared by Ragnhild Lervik (@lattermild) on Aug 30, 2017 at 2:35pm PDT

De bomullsluene jeg allerede hadde begynt å sy har så langt vært det som har funket best, synes jeg. Det har blitt en del fler av dem, og fler skal det bli (jeg har akkurat fått en pakke fra Spoonflower med noen kule bok- og Dr Who-tema stretchstoff), så jeg kan variere mønster etter humør, akkurat som jeg velger t-skjorter etter humør. Parykk slo jeg egentlig fra meg før jeg fikk tilbudet. Jeg ser ikke for meg at det er noe jeg ville komme til å bruke overhodet, og da virker det meningsløst at velferdssamfunnet skal betale flere tusen (ikke at jeg vet hva en skikkelig parykk koster) for det. Jeg var innom og kikket på utvalget “hodeplagg” de har på frisøren på St. Olavs som mulig alternativ, men slo fort fra meg dem også, de  var alt for damete for meg. Da er det uendelig mye morsommere å sy selv.

Jeg har forresten kjøpt parykk, jeg skal da ikke sitte her å lyve heller, men den kostet 199 kroner på Standard i Oslo og er knallblå. Jeg tenkte kanskje til festbruk?