I går var vi som sagt i bursdag. På Tiller. Vi tok derfor buss 46 fra Munkegata, og turen var mer enn vanlig interessant. Jeg skal ikke si så mye om våre medpassasjerer, ikke engang han som satt bakerst og sang på et noe uforståelig språk (definitivt “midt-østensk”) innimellom brokkene av samtale han hadde med kameraten som satt noen hakk lenger fram.
Derimot skal jeg si et par ord om TT-sjåførens serviceinstilling. Men ved holdeplassen før City Syd sto en gjeng på 7-8 stykker og ventet på bussen (tror forresten sangeren var en av dem), og en av disse hadde sykkel. Før han i det hele tatt hadde rukket å prøve å få sykkelen på bussen sa sjåføren bestemt at han ikke kunne få ta den med da det “fortsatt er midt i rushet” – “vent til City Syd stenger” sier han. Joda, vel og bra. Men bussen er knapt halvfull, og nær slutten av ruta si. Det er ingen barnevogner på, og ingen står i rommet der de eventuellt skulle stått. På neste holdeplass kommer det riktignok på en dame med barnevogn, men det hadde fortsatt vært plass til både en sykkel og en barnevogn til. Det er greit at bussjåføren vil sikre seg, men kunne han ikke sagt at “hvis det blir fullt må jeg be deg gå av igjen”, for eksempel?
Jeg finner ikke noe om sykler på TTs nettsider, så jeg vet faktisk ikke hva slags betingelser de har. For Oslo Sporveier er regelen som følger: “Sykkel, hund og sparkestøtting: Barnetakst. (Du kan også ha 3 måneders kort for hund eller sykkel. I slike tilfeller skrives “hund” eller “sykkel” i fotofeltet på kortet).” Det må jo være en grei ordning. Uansett hva ordningen er i Trondheim er det dårlig reklame for TT som “miljøalternativet” med en slik holdning til syklister.
Det hjalp ikke at sjåføren litt senere kom bakover i bussen i ilfart for å få klipt et klipp til på et klippekort for barn etter at jenta som leverte det ikke hadde sagt fra (eller ikke sagt fra tydelig nok) at det skulle klippes for to.
Eller at han kjørte for fort i svingene og stadig fikk sleng på bussen på grunn av holkene i veien.
Kanskje han hadde en dårlig dag. Det kan skje den beste.
Jaja, vi kom vel fram, tross alt.
Men han med sykkelen vet jeg ikke hva som skjedde med. Kanskje syklet han hjem på glattføret, kanskje står han der fortsatt.