Et debattinnlegg i Aftenposten dyttet meg mot Solveig Østrems artikkel i Samtiden angående forfatters bruk av eget liv, og dermed av andre personer som har vært del av deres liv, i sine romaner. Jeg kan ikke annet enn være enig med Østrem om at den etiske diskusjonen er relevant. Det burde være mulig å lage god litteretur uten å utlevere andre – gjenkjennelige – mennesker. Nå synes jo jeg, som kjent, at Hanne Ørstaviks romaner mangler en del på å være god litteratur, og på sett og vis har Østrems innvendiger en relevans til dette også. Hvis forfatteren er for opphengt i egen følelse av venninen(e)s mangel på forståelse, forklarer dette kanskje hvorfor bøkene (eller i hvert fall den boken jeg har lest) blir så intetsigende. Personlige konflikter er sjelden spesiellt interessante med mindre forfatteren makter å gjøre dem universelle, og det makter ikke Ørstavik. Også i Presten er mangelen på forstålse et tilbakevendene tema, hovedpersonen har en klar oppfattning av at venninen ikke forstår, sier helt feil ting, ikke er like opptatt av det som er “sant” som henne selv. Hun har riktignok også en følelse av at hun heller ikke var forståelsesfull nok selv, men som jeg tolker det er denne selvinnsikten kun forårsaket av at venninnen har begått selvmord – en nokså tydelig handling som ville skape skyldfølelse hos enhver. Nå er forsåvidt denne skyldfølelsen også i bunn og grunn egoistisk – hvorfor skal hovedpersonen gå ut fra at hun hadde noen mulighet for å forhindre eller forhaste venninnens selvmord? For meg forsterker den dermed kun bildet av hovedpersonen som et noe bortskjemt vesen som ser seg selv som verdens navle og som den eneste som har forstått noe som helst…