At verden lar seg sjokkere med enkle midler. I hvert fall i følge dagbladet.no.
Selv er jeg muligens vagt forstyrret av det hunde-puppebildet, jeg vet ikke om jeg egentlig trengte å se det, Dagbladet? Men sjokkert? Nei. Og Andrej Pejic er jeg ikke sjokkert over i det hele tatt, og det later da vitterlig ikke moteverdnen til å være, heller, i følge artikkelen.
Kanskje det bare er Dagbladets ingressforfatter som er lett å sjokkere?
Jeg tok bilde av Dagbladet på avisstativet på Gardermoen på fredag. Kanskje jeg får lastet opp bildet også, etterhvert, men i mellomtiden kan jeg jo fortelle dere hva som sto:
Slik var livet i SKREKKENS HUS
– Pyntet med engler
– Delte seng med barna
– Besatt av overgrepsbok
Nå har det seg sånn at Alvdal-saken ikke er særlig morsom. Faktisk forsøker jeg å la være å lese noe særlig om den, for jeg blir bare deprimert. Men, altså, to ting slo meg når jeg så denne forsiden:
1. Hahaha, nå må de snart fengsle alle interiørbloggerne.
2. Sjenker de som skriver avisoverskrifter overhodet en tanke på at barn også kan lese?
Så for å ta punkt 1 først, for vi kan vel trenge en god latter? “Pyntet med engler”! Visste jeg det ikke! Nå har vel ikke engler ennå vært tema i Magnhilds Shabby Fredag, men det er vel bare et spørsmål om tid, siden det helt klart faller i samme kategori som madonnaer, krusifiks, prinsesser og muligens sinkhus. Så hvis det å pynte med engler er en essensiell ingrediens for å skape et skrekkens hus må jo en del damer rundt om i landet være godt i gang. Akkurat det der humret jeg godt over for meg selv.
Journalistisk sett er det selvsagt bare slett arbeid. Det får hele oppsettet til å fremstå som en dårlig vits. Oooh, hun pyntet med engler – cue scary music. Osv. Hadde det enda vært noe de fleste anser som litt nifst – vampyrer eller noe sånt – eller noe som hadde med sex å gjøre – pin-up’er eller fruktbarhetssymboler eller noe. At jeg personlig ville finne et hus fullt av engler litt creepy trodde jeg egentlig at gjorde meg til en minoritet, men tydeligvis ikke.
Men så var det den mer alvorlige siden av saken. Egentlig kunne man vel tatt nesten enhver forside fra enhver tabloid som eksempel, men nå var jeg jo så godt i gang med denne. For jeg gruer meg til snuppa lærer å lese og jeg må begynne å forklare hva krigstypene egentlig sier. Og akkurat her står jo spørsmålene i kø for de stakkars foreldrene rundt omkring i Norge. For både det å pynte med engler og det å dele seng med barna sine er faktisk HELT NORMALT. Ok, i sammenhengen er i hvert fall den sengedelingen noe suspekt, men sånn for seg sjøl er det like lite sensasjonelt som å hjelpe barna å kle av eller på seg, for eksempel. Og hva folk velger å pynte med er da rimelig irrelevant uansett. Nå tror jeg neppe landets 7-åringer siden fredag har gått rundt og spurt seg om mamma og pappa egentlig er slemme siden de pynter med engler, men hva med de som har en kamerat som både har avslørt at de av og til deler seng med mor og som i tillegg har en glassengel i vinduet? Skal vi forvente at unger allerede fra de lærer å lese skal være fullt kapable mediekritikere? Trenger jeg, som voksen og nyhetsinteressert, å lese dette på forsiden? Gir det meg noe, egentlig?
Barneombudet klaget på dagens overskrift på Twitter i dag:
Dagbladet er uendelig vulgære i sitt valg av forside-tekst i dag. “Overgreps-festene” er langt over grensen. Også barn leser forsiden.
Jeg er helt ut enig i den også. Hva søren er en overgrepsfest? Jeg skjønner det ikke selv en gang, jeg har da i hvert fall ikke lyst til å forsøke å forklare det til en 9-åring.
På tide å oppdatere reklamerotasjonen på Dagbladet.no, 30 days?
Eller mener dere julen 2011?
Aftenposten har en artikkel om uthenging på nett i dag, med særlig fokus på barn. Det er skremmende lesing generellt, men det jeg finner særlig interessant er Facebooks reaksjon på henvendelsen fra datatilsynet:
Tiåringens bilde og videoklipp ble publisert av andre brukere, noe som krever samtykke fra avbildede som del av personvernet. Hvis du er en offentlig person kan du imidlertid falle utenfor denne beskyttelsen. Datatilsynets Slettmeg.no-tjeneste kontaktet Facebook for å be dem slette sider som omhandlet tiåringen. Facebook svarte at jenta nå er en «Internet celebrity», og ville derfor ikke fjerne innhold uten direkte krenkende ytringer. Det er et vanvittig «Catch 22» at et barn som er blitt kjent på grunn av hets anses som en offentlig person, og dermed mister retten til beskyttelse.
Tenk litt på det, før du klikker “Like” på Facebook neste gang.
I remembered one thing…
Last year I read about the Salvation Army in the lokal paper, how they were collecting Christmas gifts for people who lacked the resources to buy them and how people were actually wrapping up junk to donate. People are weird.
Well, it was the first time the fact that this sort of collection was taking place had penetrated my mind, and I filed it away for future reference. However, I had forgotten all about it until Deer Darling posted about their plans for donating gifts. But then I got my act together. We had various odds and ends about the house that were screaming for a more appreciative home. A children’s book I managed to buy in duplicate for the lass, one of the many Duplo boxes we purchased at 1/2 price and that has yet to be opened and that she really doesn’t need, the rather expesive pair of shoes I bought last winter that really didn’t work for my feet but which I had worn just long enough (about a week) to make bringing back to the shop not an option, so I’d considered selling them on finn.no, but not gotten roun to it. And so on. Yesterday morning we wrapped it all up properly and wrote appropriate gift tags. For good measure I added post-its with accurate descriptions of the contents, I figure it will help the organisers distribute and then they can easily remove the post-its them before actually giving the gift to a recipient.
And then we got the bus to town and handed the gifts to the Salvation Army.
Here in Trondheim they accept donations at the Christmas tree in the town square. Apparently the same is true for Bergen, and in Oslo it is rumoured that you can hand your gifts in at Fattighuset. Surprisingly, there doesn’t seem to be any information about the collection online, and I think I might send them an email and suggest they add it – it would be useful to know just where in other towns and guidelines for how to wrap, what to give, how to mark and so on.
In any case, I plan on making it a yearly tradition with us. So much of the charity we contribute to over the course of year is pretty intangible and “just stuff on tv”, but even now, at almost four, I think the lass got some of the point of this. And it seems particularly important to remember how lucky we are at a time of year when overspending is urged from every available advertising space.
For some strange reason it’s taken us months to check out Etikken, a new shop in the town center stocking organic and fair trade food, and recently also children’s clothes. Well, I suppose we can partly blame it on the moving thing, we’ve been trying to avoid buying stuff that would simply have to be moved.
This Saturday we had quite a lot of dry goods on the shopping list, and finally found our way to Kjøpmannsgata 51. I was quite prepared to be dissappointed, to be honest, but luckily my pessimism was put to shame. We got everything on our list, and more, much more, since it was a case of “Ooh, I’ve never seen that brand in Norway before, better get some!” and “Look, they have pinto beans! I’m buying the whole stock!” and “I’ll just have a look at the children’s clothes, too… Oooh, look!” and so on.
We buy Wild Tracks direct from their website, but were glad to see it hanging prettily on the end of the shelves there, as that means we’ll have somewhere to send people when they want to try it – especially if they want to try something other than the darkly roasted espresso version we go for (because if that’s what they want, we just give them a bag).
What with meat and veg from the farmers market and most of our dry goods from Etikken, it’s going to be a lot easier to shop local, green and fair in the future. Yay for that.
Noen dager åpner man nettavisen og ser overskriften og tenker: “Jøss, er HAN død?”
Noen dager tenker man: “Jøss, har ikke han vært død lenge?”
Og noen dager blir man nesten på gråten.
I dag er en dag av den siste typen. Gustav Lorentzen er død. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på at jeg tror på det. For å sitere Mikkel Grüner på Twitter:
Lorentzen? DØD?? Jeg var ellers ganske sikker på at han hadde fått bevilget fritak.
Det er selvsagt delvis fordi Gustav Lorentzen ER Ludvigsen, og Ludvigsen er jo en snål liten fyr som bor i en tunnel. Og små snåle fyrer som bor i tunneler dør jo ikke bare sånn uten videre. I hvert fall ikke av hjertestans under et o-løp.
Og hva skal stakkars Knutsen gjøre nå? Tør han å bli boende i tunnelen helt alene? Hvor skal han ellers bo?
Knutsen og Ludvigsen har vært en del av min bevissthet så lenge jeg kan huske. Vi hadde de første historiene på en gul kassett – tatt opp fra radio, tror jeg. Den hørte jeg på i bilen når jeg fortsatt måtte sitte på pute (og vi sluttet jo med slikt mye tidligere den gangen). Og alle platene, selvsagt. På LP eller kassett. Og etterpå har jeg kjøpt dem på CD. Og så rippet dem til MP3 for å kunne ha dem som del av standardspillelisten på MP3-spilleren.
Verden er blitt et fattigere sted. Heldigvis har vi fortsatt platene.
Hvil i fred, Gustav Lorentzen. Jeg regner med du finner både gyngehest, skinke og syltetøy der du er nå, det vil kle deg bedre enn harpe.
(Og jeg som aldri kom meg på Knutsen og Ludvigsen konsert. Pokker.)
Dancing flash mobs:
Why do they make me cry, you say? I have no idea. I just know I have tears in my eyes right now.
I’ve forgotten who linked this, now, bad form, I know, but it’s certainly worth watching: Dan Pink on the surprising science of motivation
I’ve heard about the sort of research on incentives that he quotes before, and so wasn’t surprised as such, but he has a greater level of detail on which scenarios play out which way which was new to me.
I’ve “always” known that financial motivators don’t work for me, but I kind of thought it was “just me”, or at least “it works for some people”. This research should be slapped (yes, literally if you like) in the face of every CEO who justifies the ridiculous salaries and bonuses, especially in financial corporations, with “it motivates people to do a good job”.
Uh uh. It doesn’t.
A note – spoilerish, so watch the video first: The candle problem… When he’d shown the first picture and started talking about the task I honestly thought “well, what’s so difficult about it? Just use the bl***y box.” Smugness ensues.
Denne plakaten hang på bussen “min” i går:
Egentlig vil jeg bare ha en forklaring på elefantene, men siden jeg først gikk til bryet med å ta bilde av plakaten kan jeg jo like gjerne plukke fra hverandre resten også…
For det første kan man vel gå ut fra at Ola Borten Moe (heretter OBM) ikke bidrar med nevneverdige arbeidsplasser for grafiske designere eller profesjonelle reklamefolk. Eventuellt driver han veldedighet og hyrer in sådanne som ikke får jobb noe annet sted. Men det er nå en sak. OBM er ikke alene om å tro at bare fordi dagens datateknikk har gjort at man KAN lage sine egne plakater så BØR man gjøre det.
La oss snakke litt om billedvalget, sånn utenom elefantene, selvsagt. Jeg skulle gjerne visst hvorfor det ene er i svart/hvitt, men slår meg til ro med at designeren (jeg bruker ordet i dets løseste betydning) synes det så kult ut. Ellers er det vel normal Senterparti-nasjonalromatikk vi snakker om. Ikke ett av bildene hadde skiftet “stemning” nevneverdig om de avbildede menneskene hadde vært ikledd bunad. Legg også merke til den totale mangelen på mennesker med noe annet enn griserosa hud. Nå kan man jo forstå at “bondepartiet” liker griser, men jeg har da sett mange flotte griser med andre hudfarger også, og da snakker jeg altså om griser – sånne som sier nøff, nøff. Nordmenn finnes også med mange flotte hudfarger, men det passer kanskje ikke like bra inn i Tidemand og Gude?
Og så var det mottoet, da. “Gode liv – der du bor”. Sikkert godt ment, for all del, men burde det ikke være enten “Godt liv der du bor” (personlig) eller “Gode liv der dere (evt. folk) bor” (generelt velvillig)? “Gode liv – der du bor” gir meg inntrykket av at OBM vil at jeg og naboene mine skal ha det bra, noe som forsåvidt er hyggelig, men at det ikke er så nøye med resten av verden. Det er upraktisk på flere måter, blandt annet ser jeg for meg at det kan bli folksomt i nabolaget mitt dersom det bare er her man kan få seg ett godt liv.
En annen ting er at i følge bildene bor jeg visst i en eller annen blomstereng et sted, det er forsvinnende lite asfalt i OBMs verden. Ikke at jeg er så fryktelig fan av asfalt, men jeg bor nå engang i byen og selv om jeg av og til får lyst på “katt og kaniner og et småbruk på Høland” så går anfallet som regel over det øyeblikket jeg kommer på at vi er tom for skikkelig ost (nå kan man argumentere med at hvis jeg bodde på et småbruk så kunne jeg lage ost selv, men jeg er ikke så sikker). Er ikke dette feil bilder å reklamere med på bussene i Norges tredje største by?
Og hva er det egentlig med den nettadressen? Nudge.no? Hæ. Hvorfor? Nudge er, meg bekjent, ikek engang et norsk ord. Er det ikke norsk valgkamp?
Men egentlig var det altså disse elefantene. Hva? Eller som vår gode venn Bertie Wooster ville ha sagt: “What, what what, what, what?”
Er det et forsøk på å ta klimaendringene på alvor – snart får vi elefanter i Sør-Trøndelag? Synes OBM bare at elefanter er innmari ålreite dyr? Er det et nikk til the Republican Party (United States)? Er det en oppfordring til nytenking i landbruket: Hvis Senterpartiet får makten vil det bli store subsidier til elefantfarmer? Kan det overhodet finnes en logisk og gjennomtenkt forklaring?
The mind boggles.